Dette er den indiske atomforskeren Raja Ramanna. Han er en av mange som har fått hjelp fra Norge til å lage atombomber.
I mai i fjor sprengte India fem atombomber. Erkefienden Pakistan slo straks tilbake med å detonere like mange bomber.
Verden visste det mange hadde trodd lenge; i et av de farligste områdene på kloden er det to store atomvåpenarsenal.
De to fattige landene og militære stormaktene, som allerede er i krig om Kashmir, kan bli de første i historien til å utkjempe en kjernefysisk krig.
Tittel:
Atomkremmerne
Idag kan vi avsløre ny informasjon om Norges bidrag til verdens atomkappløp. Land som ønsket atomvåpen har fått mer hjelp fra Norge enn det som tidligere har vært kjent.Både plutoniumsteknologi og tungtvann har noen av verdens nye atommakter fått fra Norge.
Dette er senteret i Indias atomvåpenarsenal. Bhabha Atomic Research Center. Disse atomreaktorene drives med uran og tungtvann. Reaktorene produserer plutonium til de indiske atomvåpnene. Plutonium er selve sprengstoffet i slike våpen.
Tungtvann, uran, plutonium. Det er de sentrale elementene i produksjonen av en atombombe.
Raja Ramanna ledet arbeidet med produksjonen av Indias atombomber. Derfor blir han kalt den indiske atombombens far.
Historien om hvordan Norge hjalp inderne med sitt atomprogram fant vi blant annet i dette arkivet. I Hydros gamle arkiv på Rjukan ligger dokumentene som avslører hvordan Hydro lærte India å produsere tungtvann.
Dette er mannen som åpnet dørene for inderne, Gunnar Randers. Han var den sentrale lederskikkelsen i Norsk atomforskning på 50 og 60-tallet.
Randers hadde meget gode internasjonale kontakter. En av disse var den første sjefen for det indiske atomprogrammet, Homi Bhabha.
Her er Bhabha vert for den norske statmininisteren Einar Gerhardsen da han besøkte de indiske atomanleggene. Det Randers ikke sa noe om i dette intervjuet, var at han mer enn gjerne hjalp India med atomteknologi. Blant annet kunnskaper om tungtvann.
En av dem Randers introduserte for inderne var professor Jomar Brun, en av heltene fra tungtvanns-aksjonene på Rjukan under andre verdenskrig. Han var også Norges fremste tungtvannsekspert.
Brun som døde i 1994,arbeidet i mange år for Norsk Hydro som produserte tungtvann på Rjukan helt fram til 1989.
Brun sa seg villig til å reise til India.
Ledelsen i Hydro godkjente reisen, og fortalte Brun at det lå utenrikspolitiske hensyn bak beslutningen. Noen hadde altså klarert oppdraget på politisk hold.
Jomar Brun dro derfor til India i april 1954, for å forklare indiske atomforskere tungtvannets hemmeligheter. India hadde akkurat bygget sin første atomreaktor og trengte tungtvann for å bygge og drive flere.
I en hemmeligstemplet rapport til den indiske atomenergikommisjonen skrev Brun detaljert om hvordan tungtvannsfabrikken kunne bygges.
Fabrikken ble bygget i 1959 inne på dette industriområdet i Nord-India, hvor vi ikke fikk tillatelse til å filme.
Med denne fabrikken var India i stand til å produsere tungtvann til sine atomreaktorer, og starte sitt ambisiøse atomvåpenprogram.
I de siste 25 år er Hydro blitt nektet å selge tungtvann til India, på grunn av landets aggressive atomvåpenplaner. Det er derfor svært ironisk at Norge forlengst hadde lært inderne hvordan de selv kunne produsere tungtvann.
Men landet kunne ikke produsere nok tungtvann til sine reaktorer. På 1980-tallet, var India nødt til å smugle tungtvann fra Norge ved hjelp av mellommenn på den internasjonale svartebørsen. Raja Ramanna var sjef for landets atomprogram i denne perioden.
India må smugle fordi landet ikke får kjøpe atomutstyr fra vesten.
India har ikke undertegnet noen av de internasjonale avtalene om begrensning av atomvåpen.Og inderne vil ikke la FN kontrollere deres mest sensitive atominstallasjoner.
Historien om Norges bidrag til atomkappløpet stanser ikke ved tungtvann.
Den fortsetter med et langt farligere materiale: bombestoffet plutonium.
Dette er senteret i norsk atomforskning. Her på Kjeller i Akershus, lå Institutt for Atomenergi.Det norske atomforskningsmiljøet var i femti- og sekstiårene svært avansert og hadde teknologi og kunnskap som bare stormaktene ellers satt med.
Norge var det sjette land i verden med en atomreaktor, og ambisjonene var store.
I motsetning til de fleste andre land var Norge villige til å dele kunnskapen. Det stormaktene holdt hemmelig, var vi villig til å vise hele verden.
En kunnskap man satt på i dette avanserte norske atomforskermiljøet var teknologi for produksjon av plutonium; altså kjernen i en atombombe.
Plutonium kan utvinnes av brenselet i en atomreaktor ved hjelp av såkalt reprosessering.
Mannen som for første gang klarte å skille ut plutonium i Norge, var Thorbjørn Sikkeland.
De norske atomforskerne hadde ved prøving og feiling funnet ut hvordan plutonium skulle lages. Et laboratorium for dette ble bygget på Kjeller allerede i 1953.
Kunnskapen om plutoniumsproduksjon ble sett på som en stor forretningsmulighet. Atomforskerne gikk inn for å selge teknologien internasjonalt selv om man kjente godt til den militære betydningen av den.
Randers var svært ivrig etter å spre teknologien for produksjon av plutonium, og gikk inn for å selge den til land som Israel, Egypt, Pakistan, India og Jugoslavia.
Til dette formålet ble det stiftet et privat aksjeselskap, NORATOM, som hadde lisens for å selge norsk atomteknologi til utlandet. Selskapet hvor Randers var styreformann holdt til i dette bygget i Oslo sentrum.
Dette styrereferatet fra NORATOM viser at man planla å tilby plutoniumsanlegget til utlandet til en fast pris, og at firmaet ville lage en brosjyre om anlegget.
Nils Hidle var teknisk sjef i NORATOM
(Intervju med Hidle)
En av dem som deltok i markedsføringen av plutoniumsfabrikkene, var Jens Christian Hauge; mangeårig forsvarsminister og justisminister, men også svært sentral i norsk atompolitikk.
Hauge vil ikke uttale seg i forbindelse med dette programmet.
I arkivene til Institutt for Atomenergi, fant Brennpunkt et dokument som viser at de norske atomkremmerne hjalp India med plutoniumsteknologi.
Ifølge dette brevet mottok inderne tegningene for et såkalt "solvent extraction apparatus" allerede i 1953.
Dette er en informasjonsvideo fra Babha Atomic Research Center i Bombay. Den viser at inderne bruker samme metode for utvinning av plutonium som den de fikk kunnskaper om fra Norge.
Muligens hadde India allerede på begynnelsen av 60-tallet nok plutonium til en atombombe. I så fall må de ha begynt å produsere bombestoffet omtrent på den tiden de fikk tegninger av et plutoniumsanlegg fra Norge.
Norge var altså en pådriver for spredningen av plutoniumsteknologi. Vi lærte land som India, Egypt og Jugoslavia hvordan dette kunne gjøres.
Også Israel satte vi istand til å produsere plutonium.
Israels atombomber blir produsert her. Dette er Dimonaanlegget, midt i Negev-ørkenen. Disse bildene ble tatt av amerikanske spionsatelitter på 1970-tallet.
Israel har fått betydelig hjelp i sine atomvåpenplaner fra Norge. Det hittil mest kjente og kanskje viktigste bidraget har vært salget av 20 tonn norsk tungtvann i 1959.
Avtalen om tungtvannssalget ble forhandlet fram av Jens Chr. Hauge og Gunnar Randers. Det som til nå har vært holdt skjult er at disse atomkremmerne også solgte Israel annet vitalt utstyr for poduksjon av atomvåpen.
Det var Frankrike som begynte å bygge den israelske atomreaktoren i Dimona. Men høsten 1960 var det krise i forholdet mellom Frankrikes president De Gaulle og israelske ledere.
En av de fremste kjennere av det israelske atomvåpenprogrammet er Avner Cohen, en israelsk forsker ved National Security Archives i Washington.
(Intervju med Cohen)
Dermed ble det avgjørende for Israel å få hjelp fra andre land for å få fullført Dimona, spesielt anlegget for utvinning av plutonium, det som også kalles reprosessering.
Dette er en tegning av Dimonaanlegget basert på satelittbilder og vitneutsagn. Kuppelen til høyre er selve reaktoren. Plutoniumsfabrikken ligger ved siden av reaktoren.
Sjefen for det israelske atomprogrammet var Ernst Bergmann, som var enda en av Gunnar Randers internasjonale kontakter. De to hadde også omgang privat, og hadde mye til felles. Ikke minst en forståelse av små lands behov for uavhengighet.
Dette brevet, som aldri tidligere har vært offentliggjjort, kaster nytt lys over Norges atomsamarbeid med Israel.
Brevet mottar Gunnar Randers i august 1960, samme høst som franskmennene trekker seg fra byggingen av Dimona. Avsender er hans israelske venn Bergmann. Brevet inneholder en bestilling fra Israel på 15 typer atomutstyr som landet vil ha fra Norge. Utstyret Bergmann ber om kunne brukes til utvinning av plutonium. Og det visste nordmennene som solgte utstyret.
Samme type utstyr var i bruk i det norske plutoniumsanlegget på Kjeller. Plutoniumet som ble produsert var av meget høy kvalitet og kunne utmerket brukes i atombomber.
Helt fram til nå har salget av dette utstyret til Israel vært delvis holdt skjult, delvis bagatellisert. Verken atomkremmerne eller myndighetene har vært interessert i å forklare offentligheten hva utstyret egentlig skulle brukes til.
Vi har lagt fram listen over utstyret for den amerikanske atomeksperten Floyd Culler. Han arbeidet i mange år ved Oak Ridge Laborataroy, som leverer plutonium til de amerikanske atomvåpnene.
Culler er ikke i tvil om at utstyret som Norge sendte Israel skulle brukes til plutoniumsproduksjon.
Vi ba også forskningssjef Olav Njølstad ved Nobelinstituttet om en vurdering av dokumentene vi fant i arkivene.
(Intervju med Njølstad)
Det norske utstyret ble sannsynligvis brukt i den israelske plutoniumsfabrikken i Dimona.Her ble det trolig benyttet til å ta hånd om de brukte brenselstavene som tas ut av reaktoren. Plutoniumet blir skilt ut og bearbeidet til bombemateriale i det topphemmelige anlegget som ligger under jorden.
Disse bildene ble tatt av en av dem som arbeidet ved Dimona, Mordechai Vanunu. Bildene som Vanunu fikk livstidsdom for å ha publisert, viser blant annet reaktorkuppelen, kontrollrommet, gloveboxes for behandling av radioaktivt materiale og en modell av en bombekjerne.
I tillegg til utstyret sendte NORATOM også tegninger av et plutoniumsanlegg til Israel.
I 1990 fikk Norge kjøpe tilbake 20 tonn tungtvann fra Israel. Avtalen om dette tilbakekjøpet ble forhandlet fram av nåværende utenriksminister Knut Vollebæk. Han var da statssekretær og Kjell Magne Bondevik var utenriksminister.
Visste Vollebæk og Bondevik at Israel satt på annet vitalt atomutstyr fra Norge? Eller ignorerte de det?
Ett moment taler for at norske myndigheter kjente til salget av plutioniumsutstyret, nemlig at våre venner amerikanerne var godt informert.
I denne etteretningsrapporten fra 1960 heter det at den amerikanske atomenergikommisjonen hadde informasjoner om Norsk-Israelsk samarbeid om "hot cells" til bruk i produksjon av plutonium.