Kvinnelige forskere Brennpunkt har snakket med sier at dommere ikke tar mors parti i barnefordelingssaker. Retten er kjønnsnøytral.
De støtter seg på den lille forskningen som er gjort på feltet, og som ligger som vedlegg til Regjeringens Familiemelding som kom i fjor.
Lagmannsretten dømmer far og mor likt.
I lagmannsretten får far like ofte hovedomsorgen som mor, sier forsker Kristin Skjørten ved Institutt for Samfunnsforskning. Hun plukket ut 129 dommer fra lagmannsretten for årene 1998, 1999 og 2000.
Hun fant at i retten fikk mor hovedomsorgen i 50 prosent av sakene, far i 43 prosent.
- Jeg var overrasket over at det var såpass jevn fordeling av barna mellom far og mor.
Jeg hadde trodd ut fra den debatten som har blitt ført, at langt flere barn ville ende opp hos mor etter en domsavsigelse. Når barneloven prøves for en domstol i en barnefordelingssak, har begge ganske gode sjanser for å vinne frem med sin argumentasjon, sier forsker Kristin Skjørten.
Åtti prosent i favør til mor
Sonja Cassidy i Foreningen 2 foreldre har gjort en undersøkelse som forskermiljøet stiller seg meget kritisk til. Og som sparker bein under tidligere kvinneforskning som viser at mor og far dømmes likt i lagmannsretten.
- Det må være fordi konklusjonene mine strider med det syn Barne- og familiedepartementet og dets innleide forskere hevder, sier hun til Brennpunkt.
Av 250 barnefordelingssaker for lagmannsretten for årene 2002 og 2003 satt Cassidy igjen med 90 saker der retten vurderer far og mor som likeverdige omsorgspersoner, det vil si; de sakene der retten har vært i tvil om hvem som burde få hovedomsorgen.
- Da skulle man tro at det ble omtrent femti/femti av foreldrene som ble sittende med hovedansvaret for barnet, men slik er det ikke, sier Sonja Cassidy.
80 prosent gikk i favør av mor og 20 prosent gikk av favør til far.
Det er en klar kjønnsdiskriminering av far i lagmannsretten, sier Cassidy.
Er retten fortsatt på parti med mor?
Slaget står ikke i lagmannsretten, de færreste saker blir avgjort der.
Bare en liten prosent av alle de sakene som fremmes for rettsapparatet, ankes videre og blir avgjort i lagmannsretten. Å anke en sak til lagmannsretten er dyrt. Derfor er det folk med god økonomi som kan betale selv, eller folk med dårlig økonomi som har krav på fri rettshjelp, som anker saken til lagmannsretten.
Og de er ikke representative for helheten.
De fleste sakene blir altså avgjort i lavere rettsinstans. Fra tingsretten fins det overhode ikke noen statistikk eller forskning.
De som mener at retten er på parti med mor i barnefordelingssaker, har fortsatt rett til det motsatte er bevist.