- Norge er naive

9 milliarder kroner har Norge gitt i bistand til palestinerne de siste 20 årene. Siden avtalen i Oslo har summen eksplodert – fra 46,5 millioner i 1993 til nesten 650 millioner kroner i år. Hver eneste nordmann gir i år palestinerne 130 kroner i bistand.

BAKGRUNN: Et dokument som endret verden

Visestatsminister Moshe Ya’alon mener den norske givergleden er naiv.

- Dette er naivt. Og president Shimon Peres uttrykte det veldig klart; den måten vesten finansierer de palestinske selvstyremyndighetene på, ødelegger dem. Det er som å ta penger fra de fattige i de rike landene og gi dem til de rike i de fattige landene. Hvem er det som får glede av pengene? De vanlige araberne i Nablus? Nei! Det er Yassir Arafats enke, Mahmoud Abbas sine sønner og krigsherrene som får glede av pengene. Dette er ikke måten å skape en levedyktig økonomi innen de palestinske selvstyremyndighetene på, mener Ya’alon.

• Bør Norge og de andre landene i vesten slutte å bidra med penger til palestinerne?

Hvis det er behov for å hjelpe dem, og finansiere dem, så er vi for det. Men det bør være betingelser knyttet til pengene. Hvis ikke er det bare sløsing.

De palestinske selvstyremyndighetene er den mest støttede politiske enheten per innbygger i hele verden. De mottar mer støtte enn det Tyskland og Japan gjorde etter 2.verdenskrig. Disse pengene er bortkastet så lenge giverne ikke gir betingelser om økonomiske reformer, styresett og ikke minst utdannelse.

Så lenge pengene brukes til å utdanne unge palestinere allerede i barnehagen til å bruke bombebelter og beundre selvmordsbombere, så er det ingen sjanse for fred. Så lenge de ikke anerkjenner retten til en jødisk stat, og Israel ikke er på kartene deres, og alt land mellom Middelhavet og Jordan er dekket med PLO-flagg så brukes ikke pengene på å skape en pålitelig nabo. Snarere tvert imot.

• I Norge og i flere andre land i EU er det en diskusjon rundt bistanden til palestinerne. Flere frykter at våre skattepenger brukes til å finansiere den israelske okkupasjonen. Hvordan ser du den økonomiske fremtiden for palestinerne og mulighetene for økonomisk vekst?

Først og fremst så vil jeg understreke at palestinerne allerede er politisk uavhengige. Det er ikke okkupasjon. Ja, vi har militær tilstedeværelse i Judea og Samaria - på Vestbredden. Men det er ikke okkupasjon. De har sin egen regjering.
Vi har heller ikke konfiskert palestinske private landområder for israelsk bruk. Utfallet av Osloavtalen var at vi har A- og B-områdene som er under palestinsk ansvar, og så har vi C-områdene som er under israelsk ansvar. I A og B-områdene kan de bygge hva de vil. Det er opp til dem. Men som en del av den politiske prosessen, har vi ikke tillatt dem å ta land i C-området. Så lenge vi ikke har fremgang i den politiske prosessen, så får de bruke landet i A- og B-området.

Vi ønsker oss en pålitelig, ansvarlig nabo som lever side om side med Israel. Men de har ikke en levedyktig økonomi, og det er problemet. De kan ikke fortsette å være avhengig av israelsk sysselsetting eller penge-gaver. Vi ønsker hele tiden at de skaper arbeidsplasser, industri også videre, men vi kan ikke tvinge dem til å gjøre det.

• Du snakker hele tiden om en palestinsk enhet – ikke en palestinsk stat. Ser du en annen løsning på konflikten enn at det blir to stater?

Du kan også kalle det et palestinsk imperium. Men kan du se en levedyktig palestinsk stat i disse forholdene? De har sin politiske uavhengighet, og vi oppfordrer til det. Men å snakke om en levedyktig stat, spesielt nå når vi er vitner til sammenbrudd i nasjonalstatene i Midtøsten som Libya og Syria. Denne regionen er ikke som Europa hvor man har brukt århundrer på å skape nasjonalstater. Palestinerne er ikke klare til forsoning mellom Gaza og Vestbredden, eller mellom Hamas og Fatah.

• Hvor skal den palestinske staten – eller enheten være?

Jeg er ikke klar til å snakke om eventuelle innrømmelser av landområder som en del av et politisk sluttoppgjør, så lenge jeg ikke ser noen utdanningsreform på palestinsk side, og palestinske barn blir lært opp til å hate oss. Vi har prøvd å løse konflikten ved å signere avtaler med Yassir Arafat. Det var ødeleggende. Vi prøvde å overbevise Mahmoud Abbas etter fredsforhandlingene i Annapolis i 2007 om å avslutte konflikten med et endelig oppgjør. Vi mislyktes. Så nå tror jeg mer på interesser enn signering av ulike avtaler.

Jeg lurer også på hvorfor liberale folk i Vesten aksepterer at arabere har rett til å leve overalt i landet Israel, mens det skal være visse landområder som er forbudte for jøder? Og når Mahmoud Abbas faktisk ber om etnisk rensing; han vil ha landområder uten jøder, så blir det akseptert. Hvorfor det? Bosettere og bosetningene er ikke til hinder for fred. Abbas sin motvilje mot å akseptere vår rett til å eksistere i den jødiske staten er kjernen i konflikten.

Jeg vet ikke hva som vil skje i det lange løp. Men foreløpig må vi konsentrere oss om å administrere konflikten. Så får vi vente og se hva utfallet blir til slutt.