Hopp til innhold

Eventyrkongen fra Telemark

Dette er historien om hvordan en liten og fattig mann ble en viktig del av en rik og stor eventyrverden. Og norsk kulturarv.

... en liten kroket mann, litt over en meter høy, giktbåren og pukkelrygget. Eilev O. Bråtene het han. Og han var en ettertraktet mann i Bø i Telemark. En mann av eventyrene.

«Alle visste hvem han var. Selv om det var andre som het det samme, var det bare én Eilev.»

Det skrev Nils Nilsen Rønning i boka «The boy from Telemark», som ble gitt ut i USA 1933.

På hodet bar han en skyggelue med gullbånd rundt. Bak et par runde briller blir det beskrevet et par øyne med glimt i, observante og nysgjerrige. Selv om Eilev kom til gards både møkkete og lusete, var han alltid velkommen.

Eilev gjorde oss sterke i troen på gode gjerninger, for i eventyrene ble de onde til intet og de gode belønnet, skrev Nils Nilsen Rønning.

Han var en av barna som fikk oppleve Eilevs eventyrverden.

Eilev Bråtene ble født på en husmannsplass i Bø i Telemark i 1828.

– Han blir beskrevet som en original med mye skjegg. Han gikk med en veldig dårlig sekk, som det alltid hang noe ut av, forteller forfatter Finn Rønning.

I sin høyre hånd bar han på en øks, som også ble brukt som støttestav. I venstre hånd bar han på et blikkspann og et knytte.

Finn har skrevet flere bøker om husmannshistorier fra Bø.

– Det skramla nok veldig da han kom gående, sier Finn, når vi treffer han ved Bø Museum.

«Eg stelde til mat fær'n. Han var så låg og liten at eg såg så vidt hue honoms over bordkanten. Han var svart i anledet.»

Slik gjengir den lokale avisa Lifjell ei som tok imot Eilev da han kom til gards.

Men hvordan ble denne mannen, som var så liten at han så vidt så over bordkanten, en av Norges største eventyrfortellere?

– Fortel eventyr, Eilev!

Eg sprang utigjenom vegen, det var om sumaren, nest fyre slåtten. Graset stod høgt og i vegkanten blei eg vare ei bikkje som låg i graset. Bisken! ropa eg, og brått reiste det seg opp ein liten blid og godsleg kar, smilande med øks og skreppe. Det var Eilev.

Beskrev Olav Nordbø i sine minner om Eilev i avisa Lifjell fra 1954.

Det var jul i huset når Eiliv kom. Ungane krulla seg omkring han og ropa i munnen på kvarandre: Fortel. Fortel! Fortel eventyr, Eilev, skrev Olav Nordbø.

Med dagen på hell, senket stillheten seg.

Selv om rommet var fylt av barn og voksne, hørtes kun knitringen fra et ildsted.

De samlet seg rundt Eilev. Han trengte ikke hysje på barna.

Og han lot dem vente, mens forventningene i rommet steg.

Med en behagelig stemme og stor innlevelse fortalte han om «Askeladden», mens de rundt satt med store øyne og slukte hvert ord de hørte.

Rokkehjulet kunne stanse i spinningen, de voksne rundt ble gjerne med på reisen til eventyrland.

Eilev var bevisst på hva slags makt han kunne ha. Han fant stor glede i å stoppe fortellingen da han kom til det mest spennende. Da kunne han plutselig få et hosteanfall, eller han kunne reise seg rolig opp for å legge på mer ved på ildstedet, skrev Rønning.

Når Eilev ikke fortalte eventyr, sagn og huldrehistorier, laget han tresko og skjeer. Eller loddet gamle svarte kaffekanner. Utstyret hadde han alltid med seg i skreppa på ryggen.

Men det var mangfoldet av eventyr, og måten han fortalte dem på, han huskes for.

Trodde på overnaturlige vesener

Eilev trodde på det han kalte for hjelpere. Overnaturlige vesener, som hjalp ham ut av kniper. Han mente han hadde møtt både jutul og huldra på sine turer på Lifjell.

Selv om han hadde lite mat, satte han gjerne ut grøt til dem.

Og maten ble borte, påstod han.

En gang ble han bergtatt av en fager hulder, fortalte han. Hun hadde lokket med sin vakre sang. Men huldra ble borte da han nærmet seg henne, og frem kom en gammel mann. De kom i prat, og mannen fortalte at det var datteren hans som hadde sunget. Den gamle ba Eilev om å gifte seg med henne. Da forstod Eilev at han var blitt bergtatt og kom seg unna så fort han kunne, fortalte han.

Men Eilev fant kjærligheten.

Han giftet seg med enka Kari Stavsholta. Hun var også en dyktig eventyrforteller, og omtales som usedvanlig stor og sterk.

– Hun var 24 år eldre enn Eilev, forteller lokalhistoriker i Bø, Gunleiv Brukås.

Han kjenner historien om Eilev godt.

– De giftet seg i Seljord kirke. På veien dit tok hun Eilev på ryggen og bar han over bekker som de måtte passere, sier Gunleiv.

Lykken ble ikke langvarig. Ikke så lenge etter ekteskapet døde Kari, og Eilev ble enkemann.

Gunleiv skal senere ta oss med opp i skogen på jakt etter mer historie om Eilev.

På eventyrjakt

På samme tid som Eilev bor i en skrøpelig hytte i Liheia, er en annen mann på vei til Bø fra hovedstaden Christiania. Der skal han gjøre store oppdagelser.

Det er Ingebret Moltke Moe.

Han er sønn av eventyrsamleren Jørgen Moe, som sammen med Peter Christen Asbjørnsen har samlet inn en rekke folkeeventyr og sagn i Norge.

Moltke Moe tok opp arven og overtok materialet etter dem. Han får blant annet oppgaven med språkvask og å publisere nye eventyrutgaver.

Han reiser ut på sin første innsamlingsferd til Bø i 1878. Moltke er da 18 år gammel.

Der får han høre om Eilev Bråtene. Moltke skal ha blitt fulgt frem til hytta i Liheia.

Og Eilev var ikke vond å be. Med stor innlevelse fortalte han blant annet varianter av eventyrene «Jomfruen på glassberget», «Store-Per og vesle-Per», og «Gutten som stjal fra trollet».

Slik ble Eilev en av informantene, eventyrfortellerne, som Moltke Moe skrev ned og samlet inn eventyr, sagn og gåter fra.

Feltarbeid i Telemark

– Bø var det første stedet hvor Moe gjør feltarbeid. Han oppholdt seg der i lengre perioder, og ble godt kjent med lokalbefolkningen, forteller Line Esborg, førsteamanuensis i kulturhistorie, ved Universitetet i Oslo.

Som en del av stillingen som kulturhistoriker har hun de siste ti årene også vært fagansvarlig for arkivet Norsk Folkeminnesamling.

Moe reiste også på feltarbeidsturer til Mo i Dalen i Vest-Telemark. Der samlet han inn et stort og variert materiale av blant annet middelalderballader og eventyr.

I 1886 ble Moltke Moe Norges første professor i «norsk Folkesprog med Forpliktelse til ogsaa at foredrage norsk Folketradition», faget som senere ble folkloristikk.

Esborg forteller at han var nøye med innsamlingen sin.

– Både fortellingene i seg selv, og hvordan de ble fortalt og av hvem var viktige. Han skrev ned fortellingene på dialekt etter beste evne, og laget dialektord-lister. I tillegg noterte han hvem som fortalte, alder og relasjonen til andre informanter, sier Esborg.

Møtet med Liv

Bø har rike tradisjoner innen folkemusikk og eventyr. Og Moe dro stadig tilbake dit, han skal ha hatt over 60 informanter i bygda.

– Liv Bratterud var en han stadig vendte tilbake til, sier Finn Rønning ved Bø Museum.

I motsetning til Eilev ble Liv Bratterud født på en stor gård. Som enebarn overtok hun gården etter at moren døde og faren giftet seg på nytt.

23 år gammel giftet hun seg, men ektemannen brukte rikdommen på alkohol.

Etter noen år var det ikke mer penger å hente. Familien flyttet til en husmannsplass tilknyttet gården.

Ektemannen stjal mat, og ble tatt. Etter to år med straffarbeid, forsvant han ut av livet til Liv og døtrene med en enveisbillett til USA.

Av Liv skrev Moe blant annet ned variant av eventyrene «Syvende far i huset», «Askeladden og de gode hjelperne» og «Kari Trestakk».

Liv døde i slutten av 60-årene.

Unike fotografier

– En av de viktigste grunnene til at Eilev Bråtene og Liv Bratterud fortsatt huskes i dag, er antagelig fordi det finnes fotografier av dem, sier Line Esborg.

Andre eventyrfortellere er ikke så enkle å spore opp fordi det kanskje ikke finnes så mye mer enn en oppføring i en kirkebok. Begge disse to informantene er eksempler på to harde skjebner, forteller Esborg.

– Deres livshistorier er interessante i seg selv. Fotografiene bidrar til at de for ettertiden blir stående som tradisjonsdominanter. Det blir deres fortellinger som blir stående som eksempler for alle andre.

Men hun påpeker at de bare representerer en del av bildet, ikke alle eventyrfortellerne.

– Det skaper jo en forestilling om hvem som fortalte eventyr.

Aladdin på norsk

Det typiske trekket for norske eventyr er at de er internasjonale. Før Norge ble et selvstendig land, var det viktig å få frem det norske i dem. I dag binder fortellingene oss sammen verden, ifølge Esborg.

Hun sier Asbjørnsen gjerne skrev seg selv inn i eventyrene, og at det har bidratt til at de oppfattes som norske.

– Fortellingene åpner ofte opp med at han går et sted, og kommer frem til informanten, de drikker kaffe og så starter fortellingen. Når Asbjørnsen beskriver stedet som fortellingen foregår i, beskrives et norsk landskap.

Men de samme eventyrene finnes over hele verden, med andre klær og landskap. Moltke Moe skrev for eksempel ned en norsk versjon av eventyret Aladdin da han var i Telemark, som også er kjent som et arabisk og kinesisk eventyr, forteller Esborg.

– Når vi leser det på norsk tolker vi det gjerne som et arabisk eventyr, selv om det også ble fortalt i Telemark på 1800-tallet, sier Esborg.

I dag jobbes det med å få digitalisert alt som er skrevet ned av historier, sagn og gåter på 1800- og 1900-tallet. Det skal bli tilgjengelig for alle via prosjektet SAMLA.

– Vi jobber for at alle tradisjonsarkiv i Norge skal samles i en database.

– Hva vil du si samlingen har av verdi i dag?

– Jeg vil si at dette er nasjonens hukommelse. En kulturhistorisk skatt, sier Esborg.

Bø i nåtid

Lokalhistoriker Gunleiv Brukås, er sprek og lett på beina.

Det går hit og dit, men det går oppover mot Vreimsida av Lifjell.

Plutselig er Gunleiv ute av syne.

Men mellom kvister og bekkefar ser vi en blå anorakk i det fjerne.

– Her er det, roper han!

Vel fremme står Gunleiv på husmannsplassen Bråtene.

Det er bare ruinene igjen. Utsikten som engang var der, er grodd igjen.

Gunleiv skraper mose bort fra en stor steinhelle.

– Her er steinhella til der det engang var ei dør til hjemmet for familien Bråtene. Der Eilev vokste opp, sier Gunleiv.

En brå slutt

Senere flyttet Eilev til hytta i Liheia. Til sitt Soria Moria slott.

Hytta ble beskrevet som veldig liten og i dårlig stand. Med hverken vindu eller dør, men en åpning som han krabbet inn og ut av. Plassen inne i hytta delte han med en stor maurtue. Tua fikk Eilev til å føle seg trygg for at hoggormen ikke dukket opp på jordgolvet i hytta.

En vinterkveld brant hytta til Eilev ned, det var så vidt han fikk berget seg ut.

Hans Soria Moria var ikke mer.

Etter at han mistet hytta si, ble Eilev ivaretatt av bygdefolket.

– Han fikk bo hos ulike mennesker i nærområdet. De var snille med Eilev, sier Gunleiv.