God morgen! Disse siste, fire dagene før jul skal vi vandre et lite stykke sammen, - noen få minutter av dagen gjennom radioandakten. Det har jeg gleda meg til, og håper at det kan bli noen ettertankens minutter de siste adventsdagene, - inn mot høytiden som står hjertene våre aller nærmest.
Jeg vil gjerne dele en barndomsopplevelse med deg. Det handler om en kikkert. Jeg har noen minner om det: Det var fryktelig spennende, - og jeg ønska å se hva det var som lå langt der borte, - og så fikk jeg låne pappa sin kikkert og se gjennom den...
Men når den tunge kikkerten kom i den lille handa mi, var det ikke helt enkelt. Man måtte stille inn først, så det blei passelig, - og så var det en kunst å holde kikkerten passe nært øyet, og se med begge øynene på en gang. Kanskje så du ikke klart i det hele tatt- men du ante konturene av noe. Du skimta noe av det som lå langt der borte, og skjønte; det er dette det handler om.
Er det sånn vi kan skildre hva profetene fra det gamle testamentes tid holdt på med ? De skimta noe langt borte. De hadde hendelsene i blikket – men det var ikke heilt stilt klart. De så noe- de skjønte : dette er viktig.
700 år før Frelseren blei født levde profeten Jesaja: Hva ser han i framtidas tåke? Et uklart riss av ei ung kvinne- vi skal forestille oss henne kledd i blått – i himmelens og tillitens farge, - men også mørketidas lengselsfylte blåfarge. Hun er ung – og det er helt tydelig at hun er gravid. Mer ser ikke Jesaja. Han fikk bare et glimt - et ufokusert blikk i Guds framtidskikkert - og han sier: ” Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, den unge kvinnen skal bli med barn og føde en sønn, og hun skal gi ham navnet Immanuel”.
Den unge kvinna i den himmelblå kledningen kom. Og barnet kom. Vi kjenner dem. Jomfru Maria og Jesusbarnet. Den unge mora, - og sønnen med den uvanlige oppgaven og det uvanlige navnet.
Vi kan nok ofte ha den samme opplevelsen i våre liv som med barndommens kikkert. Vi får øye på noe- men resten er uklart. Når motløshet eller tvil gjør bildet uklart, - eller vi synes at vi mister Jesus av syne: vær tålmodig, - han er der, - det er bare vårt livs kikkert som er vendt et annet sted.
I dag kan vi vri på fokuset på kikkerten og se etter ei med blå kjole og barn på armen. La oss slå følge med dem i dag, - de er tegnet som viser Gud sin vei til oss.