Det er få ting jeg liker bedre enn å legge meg flat på en holme eller et skjær en sommerkveld. Å kjenne at sola til og med har trengt inn i det harde fjellet. Ettervarme. Det er det godt å kjenne på…også på årets siste dag…Enda et år har gått. Men så har det ikke gått sin vei heller. Det er der fortsatt, i meg. Jeg husker en masse ting, og ikke bare husker jeg det som en rekke faktaopplysninger, men tit og ofte er jeg der igjen, der jeg var for en tid tilbake. Noen lyder, eller lukter, eller synsinntrykk fremkaller tidligere hendelser på nytt. Noen steder sender meg tilbake til tidligere opplevelser.
Det finnes noen sånne steder som er ladet med liv. En cafe, en kjøkkentram, en gate, et vann i skogen…sånne steder kan fungere som porter inn i en annen tid. Derfor har ikke året gått sin vei, det har lagt seg litt her og der og vil fortsatt være med. På godt og vondt. Det finnes porter som fører inn i mørke rom, og porter som fører inn i lyse rom. Og det er noen ganger vi blir dratt inn, enten vi vil eller ei. Lykkelig er den som kjenner de portene til de gode stedene, og som vet hvordan man kommer seg dit. De som kan ta vare på de gode minnene, besøke dem når man trenger å kjenne på ettervarme.
En morgen våknet patriarken Jakob med en klar erkjennelse av at han var på et hellig sted. ”Her er himmelens port”, sa han sjokkert. Han hadde hatt en så levende drøm om en stige som bandt himmel og jord sammen, og engler som gikk ned og opp på den. ”Gud er på dette sted”, sa han, ”og jeg visste det ikke”. Nei, det er ikke så lett å vite hvor disse portene er. Det er ikke bare Jakob som trenger å våkne. Det er også store sjanser for at vi går forbi dem, uten å legge merke til at noe i oss har fått teften av et nærvær, av en åpen port inn i en annen tid, eller kanskje heller: Inn i noe utenfor tid.
Jeg vet om noen sånne porter. Det står en døpefont i kirka. Jeg går ofte forbi den i egne tanker, - jeg jobber jo i en kirke. Men jeg har også stått der ved døpefonten, og hatt en klar fornemmelse av at ’Her er himmelens port’. Alteret er også et sånt sted. Det finnes mange hellige steder. Jakob la en minnestein ved himmelporten sin. Han fant tilbake dit senere. Fant en ettervarme. Hans etterfølgere også. Det var et hellig sted for dem. En port. Så ble det mange sånne steder etter hvert. Moses fant mange av dem, steder hvor han tok av seg på beina og lyttet, sanset…været. Og kjente seg hjemme.
Gjør du sånn? Merker du portene? Stopper du opp ved dem? Jeg tror himmelens port er åpen for deg også, og at du i året som kommer vil befinne deg nær den mange ganger. Stopp opp da. Det kommer noen ut derfra. ”Se, jeg står for døren og banker”, sier han som kommer. ”Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg komme inn til ham og holde måltid. Jeg med ham, og ham med meg” Det er Jesus som snakker sånn. Han som kommer.