Det er visst fordi ordet kan likne på ”vetter”, altså vinter – men også fordi det skulle minne om at vinteren er på vei, og at det er tid for å kle seg deretter. Nå er det ingen vei tilbake. Om det er mildvær, regn eller snø og kaldt - uansett vær – vi er på vei mot mørketid og vinter.
Synes du dette ble en dyster åpning på morgenandakten? Den som skal gi lytterne en god start på dagen? Jeg synes høsten har fått et ufortjent dårlig rykte. Tenk på alle de vakre sangene som handler om vår, sommer og vinter! Høsten har fått noen vemodige, litt triste viser om avskjed og melankoli.
Men høsten er så mye mer. Alt som modnes og kan høstes inn. Fargene. Et beskyttende mørke som lar meg være inne med god samvittighet. Tenne lys, fyre i ovnen. Og etter hvert som trærne blir bare og dagene blir korte, stiger forventningen mot det som skal komme når det er aller mørkest og høsten avløses av vinter: jul!
Ja, jeg vil ta litt i og si høsten er en tid for under! Naturens gang og livets under.
”Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn. Men dersom det dør, blir det til aks og bærer rik frukt, frukt som varer.”
Ord av Jesus for å uttrykke hans identitet og oppdrag. Påsketekster og vårsanger setter ord og toner på dette. Feirer livet, oppstandelsen, Guds grensesprengende kjærlighet og skaperkraft.
Våre nye konfirmanter fikk blomsterløk da de ble presentert for menigheten på høsttakkegudstjenesten. Sammen plantet vi løkene ved kirken og undret oss over de små knollene med egen identitet og eget oppdrag: være, dø, bli - tulipaner eller påskeliljer. Kanskje kan vi pynte kirken med utsprungne blomster på konfirmasjonsdagen til våren…
Så sang vi for dåpsbarnet: ”Det skjer et under i verden hver gang et barn blir til... Det skjer et under i dåpen, her skapes liv av ord...” i Gerd Grønvold Saues dåpssalme. Lett å se det nyfødte barnet som et under. Men hvert menneske er et under, skapt i Guds bilde, med noe av Guds evne til å gi og ta imot kjærlighet. Da jeg – i prekenen – oppfordret oss alle til å se oss i speilet og få øye på et levende under, kunne jeg ikke unngå å både se og høre en dame som mente å hviske: ”Jo takk, det skal jeg si deg er litt av et mirakel!”