Akkurat nå ligger masse i dvale: Bjørnen sover i hiet, dronninghumlen venter i gamle husvegger, plantene overvintrer i jorda. Først når våren og varmen kommer, begynner livet å våkne i dem. Livet er ikke dødt om det ligger i dvale, det bare sover.
Dvaletilstanden forbereder alltid en ny årstid. Alle frøene som virvlet av gårde i høststormene i fjor, ligger også et eller annet sted på bakken og venter på å sende ut sine røtter og spirer for første gang i sitt liv. Gudsriket er å sammenlikne med dette, forteller Bibelen. Det er som frø som er sådd i jorda. Plutselig begynner det å vokse. Det får knopp, blomst og frukt, - det blir strå, korn og aks. Helt av seg selv vokser det.
”Gud har lagt evigheten ned i menneskenes hjerter”, sier Bibelen. Dét er Gudsrikets frø! Evigheten! ”Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg!” sier Gud. Evigheten har tid til å ligge i dvale, vente på nye årstider i livet vårt. Når betingelsene er tilstede begynner den å røre på seg. Evigheten er faktisk en relasjon mer enn en tilstand. Den handler om kjærlighet. Den kjærligheten som varer og aldri kommer til å ta slutt. Den kan ikke lukes bort, men den kan gå i dvale hos mottakeren så lenge den er tildekket.
Det fortelles om en mann som en gang reiste til en liten og forholdsvis ukjent øy utenfor staten Maine i USA, helt nord på østkysten. Da han kom dit, flokket naturligvis ungene som bodde der, seg rundt ham. De var ikke vant til at fremmede gikk i land. For å bli litt bedre kjent med dem, spurte han: ”Fortell meg om Atlanterhavet!” Han tenkte: Atlanterhavet er disse barna eksperter på, de er jo omringet av det! Alle ble stille. Ingen hadde hørt om Atlanterhavet. De visste ikke hvor det var. De badet i det, fisket i det, levde av det. Det var bare ingen som hadde fortalt dem at havet hadde et navn.
Slik kan det være med forholdet til Gud også. Vi omgis av Guds skaperverk, vi puster fordi Han ga oss lunger å puste med, vi går til hvile om natten fordi Gud satte en grense for lyset, vi møtes med kjærlighet fra noen og kan svare med kjærlighet, fordi evnen til å elske ligger dypt gjemt i oss. Evigheten er som et hav på alle kanter, men det er ikke sikkert vi vet navnet på den. ”Fortell meg om Gud”, kan et barn spørre. Hva svarer vi da? Kanskje er det lettere å svare om noen spør hvem Jesus er? Han hadde i alle fall en kropp, et ansikt og et navn, og vi kan si noe om hva han gjorde. Dét navnet kan godt brukes for å forklare evigheten. Det er en kjærlighetsrelasjon mellom Gud og oss han gir kropp til.
Men det kan hende at for mange ligger kjærlighetsrelasjonen ennå i dvale? Den venter på en ny årstid. Hva enten det er lyset og varmen som treffer oss, eller det er skrekkens lyn og torden som varsler et livsskifte, kan frøet i oss begynne å spire, slå rot og vokse. Det er Gud som har sådd, og det er han som vil høste. Helt av seg selv vokser Gudsriket, så langt vi kan se. Det er dets vesen. Men det er Gud som står bak!
