Teksten er hentet fra Jes. 35, 3–7.
Festtelegram til urolige hjerter
Å være redd for Gud – det er noe mange sliter med.
Til og med Solkongen – Ludvig XIV – var litt redd for Gud, fortelles det.
Da han en gang hørte tidas mest berømte predikant, Jean Baptiste Massilon, ble selv den mektige fyrsten rysta ut av tryggheten i maktfullkommenheten sin. Etterpå sa han til ta-leren: «Når jeg hører andre predikanter, er jeg vanligvis svært fornøyd med dem. Men når jeg hører deg, blir jeg svært misfornøyd med meg selv.»
Misfornøyd med seg sjøl, litt redd for Gud. Kanskje er det uunngåelig både for høy og lav når man er ærlig mot seg sjøl og oppdager at man lever for Guds ansikt, han som ser alt. Og kanskje er det til og med litt nødvendig, fra en side sett.
Men samtidig er det å være redd for Gud helt forkastelig og helt unødvendig.
Og dét prøver bibelordet vårt i dag å få under huden på oss:
Der møter vi profeten Jesaja midt mellom motløse og engstelige folk. Han ser fremover. Han ser det uunngåelige at vi alle skal møte Gud en gang.
Men det han sier til folk da, profeten, det er ikke noe sånt som at «løp nå og gjem dere,» eller «nå skal dere få som fortjent,» for snart skal Gud valse opp med dere:
Nei, isteden hilser han det engstelige folket sitt med et festtelegram fra Gud. Han sier: Styrk de slappe hender, gi kraft til de vaklende knær! Si til de urolige hjerter: Vær fri-modige, vær ikke redde! Se, der er deres Gud.
Nå kommer han for å straffe, Gud vil gjøre gjengjeld. Han kommer selv og frelser dere.
Angsten for Gud – den er helt unødvendig, av den enkle grunn at Gud er ute etter å frelse den som er misfornøyd med seg sjøl.
Visst kommer Gud til å straffe og gjengjelde all ondskap i verden, og alt det nedrige som huserer i oss og mellom oss. Ellers var han ikke rettferdig.
Men straffen og gjengjeldelsen, den rammer ikke blindt.
Den rammer tvert imot svært målretta. Den rammer bare en. Og den har alt ramma. Den ramma engang Jesus. For akkurat nøyaktig din skyld. Og min. For at vi skulle få slappe av for dødsangst og uro, her vi lever i Guds verden, under Guds øye. Her vi ofte med god grunn er misfornøyde med oss sjøl, og så blir redde for Gud.
Motløse og engstelige, misfornøyd med seg sjøl og sine evige framtidsutsikter, sånn had-de Israels folk det den gang. Kanskje har du det sånn i dag. Da skal du vite at profetor-det den gang er til deg i dag. For Jesu Kristi nådes skyld er dette Guds festtelegram til deg også:
Si til ditt urolige hjerte: Vær frimodig, vær ikke redd! Se, der er din Gud. Han kommer selv og frelser deg.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Bodil Arnesen med "Jeg har en venn som har gitt sitt liv".
