Gode ønsker

I kveld sier vi gode ønsker til hverandre. Ønsker som kommer fra hjertet, som velsignelser, som ønsker om glede eller beskyttelse, men også utfordringer, sier Siv Limstrand.

Siv Limstrand
Foto: Helge Helgheim / NRK

God morgen!

Den siste dagen i året er her. Det hviler et merkelig lys over den. Vi snur ikke bare et alminnelig kalenderblad, vi skal skifte kalender. Og vi tenker både bakover og framover på en gang. Reflekterer over det som har vært, kjenner på det som ikke blei – og våger å tenke noen tanker om det vi håper ligger foran.

Og kanskje setter vi ord på noe av dette i kveld, i form av gode ønsker for hverandre? Ønsker som kommer fra hjertet, som velsignelser, som ønsker om glede eller beskyttelse, men også utfordringer, noe å strekke seg etter, utvikling. Og i det vi ytrer ønsket om vekst og utvikling, veit vi også at det følger voksesmerter med. Eller at det kan synes som om anstrengelsene ikke bærer frukt.

Lukas gjengir denne lignelsen i sitt trettende kapittel:
«En mann hadde et fikentre som var plantet i vingården hans. Han kom for å se etter frukt på det, men fant ingen. Da sa han til gartneren: 'Nå er det tredje året jeg kommer og leter etter frukt på dette fikentreet uten å finne noe. Hogg det ned! Hvorfor skal det stå der og suge ut jorden?' Men gartneren svarte: 'Herre, la det stå dette året også, så skal jeg grave omkring det og gjødsle det. Kanskje det da vil bære neste gang. Hvis ikke, får du hogge det ned.'»

Jeg tenker at vi ofte er som gartneren, og ofte som fikentreet. Heldig er den som har en gartner som ber for seg. Men som ikke stopper der, men som vil ta vare på, verne, grave og gjødsle også om det som ikke ser ut til å bære frukt. Jeg tenker denne liknelsen forteller oss noe grunnleggende om hvor avhengige vi er av hverandre. At uten at noen har tro på oss, hegner om oss, gir oss næring, passer på – blir det ikke mye utav oss.

Dette lærer det nyfødte barnet oss. Barnet gjør oss til foreldre, gartnere. Og dette erfarte vi som nyfødte. Vi var overgitt til noens omsorg og vern. Så kan det virke som vi glemmer det etter hvert som vi vokser til, blir sjølstendige, klarer oss sjøl, som det heter.

Det er ei gjensidig avhengighet mellom gartneren og treet, mellom den som gir omsorg og får den. Akkurat som treet gjør gartneren til gartner, gjør barnet foreldren til foreldre, eller vennen gjør vennen til venn. Så veksler det, vi veksler. På å verne og å bli vernet, gi og ta i mot omsorg, gi og ta imot næring. På å ha tro på og blir trodd på.

”Herre, la det stå dette året også,” ba gartneren, ”så skal jeg grave omkring det og gjødsle det.” Det vitner om tro og håp, og ikke reint lite kjærlighet. Kanskje kan dette farge lyset over årets siste dag og bli en vár sang om glede – som rommer det heile?

Skriv e-post til Siv Limstrand.

* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *

Vi hører Maria Solheim synge ”Sangen om gleden”.