Den store stjerna

Stjernene våre lyser i vinduene. Vi er enda bare knapt midtveis i juletida. Den store stjerna lyser der oppe på himmelen. Vi er her. For å ta imot. For å bli tatt imot, sier Siv Limstrand.

Siv Limstrand
Foto: Helge Helgheim / NRK

God romjulsmorgen!
Kommer du heim til jul? Det hjelper ikke hvor lenge du har bodd et anna sted, det fins noe som er heim, barndomsheimen, foreldreheimen. Det hjelper ikke hvor voksen du er, du er enda barn av noen, om de lever eller ei. Og så lenge det fins et hus, et rom du engang sov på, venner som husker deg, noen som husker deg – vil noen spørre, kommer du heim til jul?

Og vi vender heim, igjen og igjen. Og vi tar i mot. Noen ganger med blanda følelser, men ofte med forventning om at noen skal bli glade, noen har venta, har forberedt, gjort klart – kanskje litt i meste laget, men det er godt meint.

Og nå som vi er kommet til den sjette juledagen, veit vi også noe om hvordan det gikk i år. Om det som var fint, og om det som ble vanskelig. Om det som var til glede, og det som var til å bli sliten og lei av. Om relasjoner som blei fornya og om de som blei slitt.

Jeg tenker at vi stadig trenger å trakke opp veiene til hverandre igjen, finne heim igjen, hvor det enn er, hvem det enn er. Og jeg tenker særlig på det i juletida, når jeg ser stjernene vi henger i vinduene våre. Akkurat som stjerna en gang viste veien gjennom ørkenen for at vismennene skulle finne fram, henger vi opp stjerner i vinduene for at folk skal finne veien til oss. Som for å si at her kan du stoppe opp. Stige inn. Inn i mitt rom, inn i min heim.

Josef hadde tatt med seg Maria og den nyfødte Jesus og flykta til Egypt for å unngå Herodes dødsdom over alle guttebarn i Betlehem. ”Etter at Herodes var død”, skriver Matteus, ”viste Herrens engel seg i en drøm for Josef i Egypt og sa: stå opp, ta med deg barnet og barnets mor og dra til Israels land! For de som ville ta livet av barnet er døde.” De skulle altså vende heim, til der de kom fra. Trakke opp veien heim igjen.

Men i Judea torde de ikke bosette seg, for der var Herodes’ sønn Arkelaos blitt konge. Så de dro til Galilea, til Nasaret. Der mente de seg trygge. Der kunne de skape en barndomsheim for Jesus og søsknene hans, der blei det et snekkerverksted å gå i lære i for Jesus. En heim. Og et sted å vende tilbake til. Et sted å være ønska tilbake til. Være velkommen, sjøl om han ikke alltid var forstått. Sånn sett er det heller ikke så stor forskjell på oss.

Stjernene våre lyser i vinduene. Vi er enda bare knapt midtveis i juletida. Den store stjerna lyser der oppe på himmelen. Vi er her. Vi er på vei. For å ta imot. For å bli tatt imot. Nå - og da.

Skriv e-post til Siv Limstrand.

* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *

Vi hører operasangeren Birgitte Christensen synge ”Den store stjerna”.