NRK Meny
Normal

Sorgens og gledens rom

Jeg har fått et annet perspektiv på livet under vandringen. Bare synd det ofte må så sterk lut til. Vi vet ikke hvor lenge det varer, for alt har sin tid, sier Odd Jarle Eidner.

Odd J. Eidner
Foto: Thor-Wiggo Skille

Vi har vandret i sorgens landskap denne uka i november.
Dette landskapet forandrer seg hele tiden.
Jeg er glad for å kunne si – etter mange år på vandring, at det blir lysere etter hvert. Sorgen går ikke over, men den går an å leve med.

Jeg bor ikke lenger i Sorgens rom. Men jeg går ofte på besøk dit. Rommet har forandret seg på disse årene. Det som før var et mørkt og trist rom, er nå blitt et lyst veikapell – sånne som du finner langs veiene i Hellas, når du er på ferie der. De er enten bygd på et sted hvor det har skjedd ei trafikkulykke, eller de er bygd for å beskytte de veifarende mot ulykker. I det lille kapellet står det et bilde, et lys og ei oljeflaske. Der kan de veifarende stopper opp, tenne et lys, samle tankene et øyeblikk og be ei stille bønn.

Sorgens rom i huset mitt er blitt et slikt lite veikapell. Det er ikke skremmende å gå inn dit. Det er lyst innvendig, og på veggene henger det bilder. Jeg besøker dette rommet ofte – særlig på alle merkedagene. Når jeg stopper opp og går inn dit, ser jeg på bildene og minnes det livet som var. Så tenner jeg et lys for dem jeg savner, og kjenner savnet i hele kroppen. Så ber jeg ei stille bønn, og slår korsets tegn – før jeg går ut igjen, videre i dagen.

Jeg har fått et annet perspektiv på livet under denne vandringen. Bare synd det må så sterk lut til for å forstå at livet er slett ingen selvfølge – det er en fantastisk gave. Vi vet ikke hvor lenge det varer, for alt har sin tid. Derfor må vi ta vare på livet og hverandre mens vi ennå er sammen.

Jeg har ei god venninne som jobber i et begravelsesbyrå. Hun påstår at hun er blitt ei bedre mamma av å jobbe i begravelsesbyrå! – Det er ikke så nøye om minstejenta absolutt vil ha Nugatti på brødskiva om morgenen. Det er tross alt andre ting som er viktigere å bruke energi på.

Ved siden av Sorgens rom ligger Gledens rom. Nå kan jeg oppholde meg der lenge om gangen – kjenne gleden over livet, gleden over å få være et elsket menneske, og et Guds barn under en nådig himmel.

Det hender seg, en helt vanlig fredagsmorgen, at jeg får lyst til å danse av glede. For ”alt har sin tid – ei tid til å sørge, og ei til å danse”.

Skriv e-post til Odd J. Eidner.

* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *

Vi hører Ola Bremnes synge ”Spellemann”.

Andakt 21.11.08 ved Odd Jarle Eidner