Vi mennesker er skjøre og sårbare. Vi er sammensatt av ulike strenger,- det er noen solide strenger i oss , og samtidig består vi av tynne og vare strenger. Vi er ikke så tykkhudede som vi kan gi inntrykk av, og hos de fleste av oss er det ikke så langt inn til sårbarheten
Julen er en tid som hos mange spiller på flere av de indre strengene enn ellers i året. For min egen del erfarer jeg at i juletiden blir noen av de skjøreste strengene i meg enda tydeligere enn ellers. Både de gode og vonde tingene i livet har lett for å bli forsterket i julen. Julepynt som hentes fra kjelleren kan fremkalle barndomsminner, -juletoner fra radio og stereoanlegg fremkaller minner og følelser,- og sorg og savn forsterkes i julen. Sjelden kan klumpen i halsen komme oftere fram enn i juletiden.
At julen spiller på skjøre strenger i oss, opplevde jeg da jeg nylig var på en førjulskonsert. Tilstede var en rekke tilsynelatende vellykkede mennesker, i alle fall var inntrykket utad slik. Derfor var det sterkt å oppleve hvordan juletonene fikk skjøre livs-strenger til å vibrere hos mange av de som var tilstede. Bevegede øyne og lett sprukne sangstemmer vitnet om at julesangene vi lyttet til og alt det vakre vi så i kirkerommet, fikk det til å dirre i de vareste og såreste livs-strenger.
Grunnen til at julen frembringer så skjøre følelser i oss, er kanskje at julen er barnas høytid,- fordi den handler om barnet i oss,- fordi den bringer fram minner fra vår egen barndom og fordi julen dypest sett dreier seg om Barnet som kom til oss fra Gud.
Det er nettopp det julen handler om; nemlig at Gud valgte å bli liten og kom til oss i form av et ubeskyttet barn. I krybben lå det det sårbare barnet,- og det var Gud selv som lå der. Derfor skaper julen håp.
Når det spilles på vare strenger i våre indre og når skjøre liv brister, så er julens budskap heldigvis at Jesus kom for å være hos alle, også de som har revner i sine liv. Julen er bildet av Gud som kommer til oss og sier; Frykt ikke – alt kan bli nytt. Ingenting er håpløst.
Alle skjøre og knuste liv hører hjemme i stallen. Der hvor Barnet kom til vår jord med håp.
Biskop og salmedikter Sigurd Lunde har sagt det slik i en av julens mer ukjente salmer:
Å kunne jeg bare bli barn igjen
Når juleklokkene ringer!
Så, ring da Guds klokker, til festers fest:
VEKK BARNET TIL LIV HER INNE.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Solveig Slettahjell synge ”Å kunne jeg bare bli barn igjen”.
