Se, kjenne, høre

God morgen!

Jeg prøver å se det for meg – hvordan det måtte være å bli blenda av et skarpt lys - og så høre fra noen tett ved: Saul, bror, bli seende! Og i samme stund kunne han se ham. Overraskelsen måtte være stor. Men så stoppa det ikke der. For den samme gudfryktige og lovtro mannen fortsatte: Våre fedres Gud har bestemt deg til å kjenne hans vilje, til å se den rettferdige og til å høre hans egen røst.

Nå kunne jo dette høres tilforlatelig nok ut, slike hendelser og budskap tilhører den religiøse sfære. Men det lå ikke i kortene at Saul, som seinere skulle bli Paulus, en av de fremste forfølgerne av Jesu etterfølgere, skulle bli utsett som vitne.

Det er egentlig ei ganske merkelig fortelling som brettes ut i det 22. kapitlet i Apostlenes gjerninger. Dette er Paulus sin forsvarstale til folket i Jerusalem etter at han omtrent var blitt slått i hjel – og det gir oss kortversjonen av omvendelsen hans. Fra at han nettopp hadde vært en svært nidkjær forfølger av de kristne, helt inn i døden hadde han forfulgt tilhengerne av ”Veien”.

Men så, på vei til Damaskus for å finne troende og føre dem til straff i Jerusalem, strålte det opp et lys på himmelen og han hørte en stemme som sa: ”Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?” Og stemmen identifiserte seg som Jesus fra Nasaret, han som han forfulgte. ”Hva skal jeg gjøre, Herre”, var så Sauls respons. Ikke noe mer, ikke noe mindre. Og han fikk beskjed om å gå inn i byen Damaskus, så skulle han få beskjed om alt han var utsett til å gjøre. Men sia han var blenda, måtte han leies videre av de som fulgte han. Det var her Ananias ga han synet tilbake og ga han budskapet om hva han var utsett til å gjøre.

Jeg tenker vi kan godt bli påmint denne delen av historia rundt Paulus. Vi har nok litt lett for å glemme at hans vei til å bli et vitne for alle mennesker, var langt fra sjølsagt. Han starta heilt i andre enden, opplært i skriftene og loven, romersk borger i tillegg – kort sagt, det lå ikke i kortene at dette var mannen som skulle vitne om Jesus fra Nasaret for hele verden.

Men så tenker jeg, dette er på mange måter de samme overraskende vendingene som historia rundt Jesu fødsel, liv, død og oppstandelse bæres av. Guds sønn fødes av ei ung jente, i dyrenes husrom, samler sammen utstøtte og kaller dem sin familie, dør en forbryters død blant forbrytere, og på oppstandelsens morgen er det ei kvinne som blir det første vitnet. Dette er ei eineste lang trasshistorie, på tvers av.

Og vi er fortsettelsen av denne historia, vi som på en eller anna måte kjenner oss berørt av Jesus fra Nasaret. Er vi ikke? Vi som også gjerne vil se, kjenne, høre.