Teksten er hentet fra Joh. 15,26-16,4a – Sannhetens Ånd
God morgen! ”Hva betyr pinse?”
Faren for å bli stoppa på gata og spurt av et fremmed menneske, for så å finne et lite bilde av seg sjøl og et uklart utsagn om noe med den hellige ånd, er ikke overhengende, men den er der. Så la meg si det enkelt: pinse betyr femti, det er femti dager fra første påskedag til pinsedagen. Og dette henger sammen med de gamle jødiske festdagene.
Men hva betyr pinse? Hva betyr det at disiplene fikk den hellige ånd ned over seg som luer. Og at vi regner det for kirkens fødselsdag? For det er den som ligger foran oss nå i helga.
I morgen, på pinseaften kommer det til å være tent bål langs strendene her i Trøndelag - bål til å varme seg på i vårkvelden, men egentlig for å fortelle videre på den historia om helligånden som lever og virker mellom oss, som gjør oss varme og tillitsfulle og at vi tør å nærme oss hverandre. Og da er det å tenne bål en fin ting, vi lager en flamme, vi sitter rundt den, vi ser den, vi blir varme, av flammen og vi blir varme av hverandre. Det forteller oss noe, og vi forteller hverandre noe.
Det Jesus sa til disiplene noen dager før pinse var dette:
”Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Far, sannhetens Ånd som går ut fra Far, da skal han vitne om meg. Men også dere skal vitne, for dere har vært hos meg fra begynnelsen av.” Slik skriver Johannes det.
Kanskje sa Jesus dette for å trøste. For han kjente nok disiplenes redsel for å bli forlatt, og han kunne se hva som ventet dem. Verden var ikke et trygt sted for de som slutta seg til en gudesønn som forkynte et gudsrike som stred mot autoritetene. Og Jesus er realistisk i forhold til hva som venter dem. Så Jesus trøster, og sier at de skal få hjelp av denne sannhets Ånd som han skal sende. Og han bekrefter at disiplene også skal vitne, de som kjenner han best. De veit hva hans prosjekt har vært – å si noe om et gudsrike som gir håp.
Og her er vi, to tusen år etter, og ser at på merkelig, underfullt vis, har visjonen om gudsriket holdt seg levende – og det folder seg ut:
Guds rike er der hvor vi trøster, og ånder og puster i et felles øyeblikk, byr hverandre opp. For å merke Ånden bevege seg og føre oss sammen. Slik at vi tåler hverandre, tåler sannhet, bærer over med løgn og likegyldighet, vender oss mot hverandre med barmhjertighet og varme, som fra et bål. Det er pinse. Det er tid for sannhets ånd, trøsteren. Den trenger vi?
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Odd Nordstoga synge ”Orda du gav meg”.
