Når vi stamper i motvind i livet, kan det være godt å tenke på gode ord til oppmuntring. Romanskikkelsen An-Magritt av Johan Falkberget hadde mange tunge dager. Foran en spesiell utfordring klamret hun seg til et ord fra bestefaren: «I Guds ærend trenger en ikke å stirre mot jorden.»
Jeg tenker ofte på det med blikkretningen når jeg selv av og til kjenner det tungt og blir motløs. Hva ser jeg på? Hvor ser jeg hen? Løfter jeg blikket mot Gud og løftene hans? Jeg trenger ikke stirre mot jorden.
En dame som ville trøste en sliten prest, viste ham et søndagsskolebilde av Daniel som var kastet i løvehulen, og spurte: «Hva ser du her?» «Daniel og mange sultne løver,» svarte han. «Ja, men du legger visst ikke merke til det viktigste. Daniel ser ikke på løvene, men retter blikket oppover mot lyset.»
Apostelen Paulus hadde mange grunner til å bli motløs. Han fortalte rundt om i mange romerske byer at Jesus både var død og oppstått fra de døde, at han er Messias, at han lever, at Gud ønsker vi skal tro på Jesus, ja, at veien til et evig liv går gjennom ham.
Han ble lite populær av å snakke slik. Men han så det likevel som et uttrykk for Guds godhet å ha fått denne oppgaven. Han skriver: «Derfor, da vi har denne tjenesten, i og med at vi har fått miskunn, mister vi ikke motet.»
I sammenhengen sier han at han ikke satser på flott talekunst eller manipulerende triks. Han formidler sannheten, forteller om det lyset han har sett, og appellerer til folks samvittighet. Selv om ikke alle åpner seg for lyset og varmen fra Kristus, vil apostelen fortsette å stå på.
«For,» sier han, «vi forkynner ikke oss selv, men Kristus Jesus som Herre, oss selv derimot som tjenere for dere for Jesu skyld. For Gud, som bød at lys skulle skinne fram i mørket, han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skal lyse fram.» (2. Kor 4,1–6)
Tre ganger snakker Paulus her om lyset. Han var selv en gang blitt nesten blind av det strålende lyset som møtte ham da han var på vei til Damaskus. Han hadde planer om å nedkjempe de kristne. Men Jesus møtte ham på veien.
Lyset skinte inn i hjertet og svekket alt det mørket som fantes i denne svært religiøse mannen. Bare ett inntrykk synes å stå igjen i Paulus’ bevissthet etter den hendelsen: «Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn» – det skinnende lyset fra Jesu ansikt. Det forvandlet ham som var fylt av hat.
Er du i ferd med å miste motet? «I Guds ærend trenger en ikke å stirre mot jorden.» Daniel så ikke på løvene, men rettet blikket oppover. Lyset fra Kristus forvandler mennesker. Dypest sett er det bare én ting som gjør meg glad og gir nytt mot: Å få merke lysstrålene av hvor god og kjærlig og trofast Jesus er.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * Vi hører Gunnstein Draugedalen synge ”Himlen blåner for vårt øye”.
