Teksten er fra Matt.2, 13-18.
Julen er kalt barnas høytid. Men dagen i dag har fått et navn som skremmer og opprører. De uskyldige barns dag, er den kalt. Den er til minne om barna som ble utryddet av en gal hersker på Jesu tid. Historien forteller at en rasende Herodes ga ordre om å drepe alle smågutter i Betlehem og omegn.
Og han gjennomførte sitt onde prosjekt. På mirakuløst vis ble Josef fra juleevangeliet varslet i en drøm. En engel ba ham rømme byen. Samme natt tok han sitt nyfødte barn og barnets mor, Maria, og flyktet til trygt land i Egypt.
Ropet av gråt og høylytt klage har gitt oss ordet Ramaskrik. Mødrene og fedrene i Betlehem gråt over barna sine og lot seg ikke trøste.
Det er nesten litt brutalt å plassere en slik dag i denne gode uka. Det er nå vi nyter velfortjent hvile etter høstens travelhet. Det er nå vi forventer at julefreden senker seg ned over julemette kropper i by og land. Så blir vi minnet om at det ikke nødvendigvis er sånn. I hvert fall ikke for alle.
For barn er ikke alltid i sentrum for de voksnes stolthet og glede. De er også uskyldige brikker for voksnes ambisjoner og spill. For Josef og Maria var det kort vei fra englesangen julenatt, til advarsel og oppbrudd like etterpå. For noen ville barnet vondt.
Barn som krenkes og skades, er et svik og en skam vi som er voksne må bære. Det er et rop til Gud om at uretten fra den tiden Herodes levde, fortsatt skjer hos oss og rundt oss. Vi ristes ut av idyll og drøm.
Jeg har møtt noen barn og unge som ikke har opplevd hjemmet sitt som et godt sted å være.
Men bildet av en lykkelig familie har overlevd som mål og modell for de fleste av dem. Vi vil ikke gi slipp på dette bildet. For vi liker det og vi trenger det. Vi holder fast på at en familie er mennesker som støtter hverandre i valg og hverdag.
Som lytter med oppmerksomhet. Samtaler i fortrolighet. Holder sammen i kjærlighet. Vi bærer drømmen med oss gjennom livet. Selv om vi erfarer at samliv er krevende, at veiene skilles og kjærligheten slukner.
Julen er et mysterium. Gud ble født inn i vår verden som et sårbart barn. For gjeterne utenfor Betlehem var barnet i krybben selve tegnet på Guds nærvær på jorden. Gjennom dette barnet har Gud åpnet en vei til en ny og annerledes familie.
I Johannesevangeliet heter det: Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn – de som tror på hans navn.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Anne Vada synge ”Solbarn, jordbarn”.
