Teksten er hentet fra 1. Mos 9, 12–17.
Et av de ordene jeg tror er i ferd med å forsvinne fra vår vokabular, er ordet ”pakt”… Rett og slett fordi det er langt mellom paktene - i ordets egentlig forstand – i vår tid. Selv husker jeg at vi snakket om pakt da jeg var barn. Med stor seriøsitet inngikk jeg ”blodspakt” med en nær venn.
Problemet er bare at jeg i voksen alder slett ikke husker hvem det var. I dagliglivet mitt nå, kommer jeg bare på ektepakten – og det er også et ord jeg bruker sjelden. Dessuten smaker det ikke helt godt å bruke ordet pakt, for i det ordet ligger det at pakten er ubrytelig.
Blodspakten fra barndommen har for lengst vist seg å være noe helt annet enn en pakt. Og i et samfunn der femti prosent av inngåtte ekteskap ender i ekteskapsbrudd, kjenner vel de fleste av oss at pakt, det er et ord vi nøler med å ta i vår munn.
Men Gud gjør ikke det! Han har inngått en pakt med oss! Og det til tross for at det ikke er en gjensidig pakt det er snakk om. Nei, Gud vet at vi er omskiftelige skapninger… I vår svakhet kan vi lett snu kappen etter vinden, og vi fristes til å se mellom fingrene med ulike typer løfter vi en gang har gitt.
I ekteskapet gir antageligvis for mange av oss opp uten kjempe for det vi en gang ga oss til, og noen konkluderer i vår tid ganske fort med at ”kjærligheten tok slutt”. Derfor vet Gud at å inngå en gjensidig pakt med oss, det er det liten vits i…
Vi er ikke alltid til å stole på, men det er han. Han inngår en pakt og gir løfter han på ingen måte kommer til å bryte og vet at han er den eneste i tilværelsen som ikke rikker seg på det området. Derfor gir han oss en ensidig pakt i gave. Et løfte vi kan stole på: Han skal ta vare på oss! Han er på tilbudssida! Med sin nåde og sin godhet. Han valgte et paktstegn også.
Det er ikke et stikk i fingeren der vi presset ut en dyrebar bloddråpe. Heller ikke en ring med ”din” og et navn inni. Han valgte regnbuen på himmelen til å minne oss på at aldri mer etter syndfloden og Noa, skal vi behøve å være redde for at Gud trykker på delete-knappen og gir oss opp.
Tenk på det neste gang du ser en regnbue på himmelen. Det er ikke gullgryta der buen ender vi skal knytte håpet vårt til, men til ham som har inngått en pakt med oss: «Dette er tegnet på pakten jeg oppretter mellom meg og dere og hver levende skapning som er hos dere, for de kommende ætter i alle tider”, sier Gud.
Han vil ta vare på oss – om vi vil la ham gjøre det.
