Søndag er Fastelavnssøndag. Nå begynner vi vår vandring mot påsken.
Noen av oss skal i påskeuken være på Påskefjellet. Ellers i året heter fjellene øverst i Hallingdal Hallingdalsfjella, Hallingskarvet og Hardangervidda. Men når påsken kommer har plutselig alle fjellene samme navn: Påskefjellet.
Jeg har lest et intervju med fjellklatrer Jon Gangdal. Han sa: ”Jeg har aldri følt at jeg har erobret noe fjell, men at fjellet har latt meg få lov til å komme opp.” Jeg synes hans tanke er klok og god.
Arne Næss sa ofte at han hadde et farsforhold til Hallingskarvet. Hans mange opphold på Tvergastein ble gjennom livet til sammen mer enn 13 år, det tilsvarer en hel barndom. Der oppe, på kanten av stupet, har han sittet på Hallingskarvets fang, som et barn på fars.
Men la Jon Gangdals ord lyde en gang til: ”Jeg har aldri følt at jeg har erobret noe fjell, men at fjellet har latt meg få lov til å komme opp.”
I påskeuken er det Påskefjellet som lar meg få komme opp. Jeg har det samme forhold til kristentroen som Jon Gangdal har til fjellet: Jeg har aldri følt at jeg har erobret noen tro, men at troen har latt meg få lov til å komme opp.
Jesus var på mange fjell. Han var på Forklarelsens berg, han var på Fristelsens berg. Hans mest kjente tale var Bergprekenen. Byen Jerusalem ligger 700 meter over havet. I påsken klynget de ham opp på en fjellklippe der, kalt Golgata.
Jeg vet ikke hvordan verden ser ut fra et kors. Men jeg vet at han så hele menneskeheten derfra, og han hvisket oss i øret: ”Det er fullbragt.” I det øyeblikk ble det klart hva han mente med de gåtefulle ordene han sa noen dager i forveien: ”Når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.”
Det er det påsken betyr: Med ham til Golgata.
Vi løftet ham opp på et kors. Han løfter oss derfra og inn i Guds evige armer, til et fang som er mykere og varmere enn Hallingskarvet, og alle andre store og små påskefjell.
