Jeg har én gang i mitt liv vært på Galdhøpiggen, Norges høyeste fjell. Det er 20 år siden nå. Jeg og en kamerat tok buss til Juvasshytta, og skulle gå den siste biten til toppen. Da vi kom dit fikk vi snart greie på at ikke var bare å legge i vei mot toppen, sånn uten videre. Vi måtte gå i tau, i lag med mange andre. Jeg husker jeg tenkte: Skulle godt tenkt meg å gå alene, i stedet for i tau, som en annen straff- fange! Det var nok flere som tenkte som jeg, for han som var brefører forklarte at på veien opp var det store hull i breen, bare dekket med et tynt snølag. Gikk du deg ned i et sånt et, uten sikring, så var du så godt som ferdig.
Vel, avsted bar det, trygt i tau på rekke og rad med breføreren fremst. Men det gikk ikke bedre til enn at plutselig hørte vi et lystig lag på vei ned. De gikk ikke i tau. De tok sjansen på at det gikk bra likevel. Noen av oss så spørrende på breføreren vår: Han hadde nettopp jo sagt at dette var livsfarlig, men her gikk jo disse så lystig og lett. Vi så han fikk dype rynker mellom brynene. Så kom det: De stoler på flaksen, jeg stoler på det jeg vet er sikkert, sa han, samtidig som han røsket litt i tauet som bant han sammen med nestemann i linja.
Jeg fikk assosiasjoner til denne episoden da jeg leste bibelordet for denne dagen. Ditt ord er en lykt for min fot og eit lys på min sti. (Sal 119,105) Ordet har vitnesbyrdets form. Noen har altså opplevd at dette er sant. Jeg tenker at salmisten sannsynligvis også hadde møtt noen som støyende passerte han i motsatt retning, som stolte mer på seg selv enn på det Gudsordet rådet dem til å gjøre med livet sitt. Kanskje hadde han også opplevd frustrasjonen i at det faktisk så ut til å gå ganske godt med de som kjørte sitt eget løp, mens han selv hadde valgt å innrette seg etter Guds Ord. Men dypest lå likevel erfaringen: Guds ord viser veien til det gode liv, det er ei lykt for min fot og et lys på min sti.
Det er såmannssøndag på søndag. Da hører vi fortellingen om såmannen, om hvordan Guds Ord såes ut til alle som vil høre. Vi utfordres av kallet til å ta imot det og tro det. Vi som helst vil klare oss selv, oppfordres altså til å feste tillit til en annen autoritet enn oss selv, til Gud og det han har sagt. Veien til det gode liv ligger gjemt i Guds Ord. Men ikke mer gjemt, enn at vi hvis leser, gir det oss veiledning på livsveien vår. Ditt ord er ei lykt for min fot og et lys på min sti, sier salmisten.
Dette ordet viser oss også veien til Gud og forteller at vi er betingelsesløst elsket, for Jesu skyld. Derfor ønsker jeg å gi deg et ord med på veien i dag:
Vær ikke redd, for jeg er med deg. Se deg ikke rådvill omkring,
for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg,
ja, holder deg oppe med min frelserhånd. (Jes 41,10)
