Det finnes et våpen som er så kraftig, -at det er rart at det i det hele tatt gis bæretillatelse til det. Men de fleste av oss bærer det med oss hele tiden. Dette våpenet har en vanvittig ødeleggelseskraft. Jeg tenker på ordene våre. De kan legge et menneskeliv i grus, de kan sprenge i stykker familier og enda større fellesskap.
De kan skape mange lidelser. Men de kan også helbrede og lindre. Du kommer til å legge merke til kraften i dem i løpet av denne dagen. Ordene, med kraften til både å såre og glede, til å bryte ned og bygge opp, til å skape lykke og ulykke, -du kommer til å høre mange av dem i dag. Jeg håper du blir truffet av noen gode ord.
I følge Bibelen skapte Gud universet ved å bruke ord, ved å tale. Han sa: ”Bli lys!”, og det ble lys. Det er fristende å tenke at vi, barn av Gud, har arvet litt av skaperens egenskap. At du kan kjenne igjen Gud i menneskene ved å merke kraften i deres ord, på godt og vondt.
Det finnes en måte å nøytralisere ordenes kraft, og det er å innføre mengder av dem. - Pøse på, bruke ord om og om igjen uten at de lades. Det er litt trist å tenke på at gode, sterke uttrykk som for eksempel ”jeg elsker deg” kan miste sin kraft og bli en klisjé. Eller tenk hvor dumt det virker å si noe så fint som ”jeg ønsker fred på jord”.
Det var en gang en englesang, nå sies det ikke lenger selv ved missekåringer. Og tenk bare at miljøappellene om klimaet allerede siles av vår mentale brannvegg som stenger de forbrukte ordene ute. En måte å nøytralisere ordenes kraft, er å innføre mengder av dem. Og mengder av ord er ikke mangelvare i vår tid.
Men for omkring 2500 år siden talte profeten Jesaja om noen ord som aldri skulle miste sin kraft. Han snakket om ord som ville stå seg gjennom alle tider, -det var Guds ord, ordene om fremtid og håp. Guds ord er som det livgivende regnet, sa han.
- Som faller ned og vanner jorden, sånn at det spirer og gror, og til slutt metter den som skal spise. Det vender ikke tomt tilbake, men det utfører det Gud vil. Og det skulle være et evig tegn, som aldri skulle slettes ut. Ja, sånn sa han det: Et evig tegn, som aldri skulle slettes ut.
2500 år er ikke en evighet. Men ordene har fortsatt ikke blitt slettet ut. Til tross for alle ord vi produserer i vår tid, lever ordene om Gud videre. Og de kalles fortsatt Guds ord. Og man kan se at bibelboken bæres frem i kirkene, også i dag, på en måte som får den til å se ut som den dyreste skatt. Profeten har fått rett.
Ordene lever. Historiene om adam og eva, Noas ark, Sakkeus, vann som ble til vin, to fisker og fem brød som ble til mat for tusenvis, -de blir gjenfortalt til generasjon etter generasjon blant stadig flere folkeslag. I Norge lurer vi på hvordan vi skal forholde oss til dem.
Kan de fortelles med innlevelse på skolene? Jeg kan skjønne de som er skeptiske. For begynner man først å fortelle dem videre, så blir man aldri kvitt dem. De går videre og videre, til stadig nye lyttere. Kanskje fordi de har kraft i seg selv. Kanskje er de, som profeten sa det for 2500 år siden; et evig tegn som aldri slettes ut.
Hvis du er glad i historien om den barmhjertige samaritan, eller om den bortkomne sønn, eller om englene som sang den natta da Jesus ble født i en stall, - så fortell historiene videre.
Om de ikke kan fortelles med innlevelse i det offentlige rom, så fortell de med innlevelse hjemme. Og begynner du å fortelle dem, så løper de gjerne av sted på egenhånd. De ladet med kraft. Jeg tror de aldri vil slettes ut.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Kor de Ville i sangen ”Ordet er deg nær”.
