«Jeg er positivt innstilt til kristendommen, men jeg er ikke personlig involvert.» To menn i fremtredende stillinger pratet sammen under en middag, og den ene av dem sa det slik.
Den andre spurte: «Hvorfor ikke?» «Vel, nei, for å si det som det er: Ingen har noen gang oppfordret meg til å bli personlig involvert.» «Da gjør jeg det nå,» sa den første. De snakket sammen videre, og før middagen var over, hadde mannen slått inn på en ny retning for livet.
I teksten for denne dagen hører vi om at Jesus var stått opp fra de døde, han var sammen med disiplene sine i førti dager, og så avslutter han med å love en spesiell åndelig utrustning på pinsedagen.
Vennene hans var opptatt av fremtiden, men Jesus sa at han ikke ville si for mye om den. Men én ting var viktig for Herren: «Dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende» (Apg 1,1–9). Og dette var det siste Jesus sa før han ble tatt opp til himmelen.
«Dere skal være mine vitner.» Hva innebærer det? Skal vi stanse folk på gaten, banke på dører, prøve å overbevise med religiøse argumenter?
Nei, det er tusen måter å gjøre det på. Mannen jeg fortalte om, brukte en anledning som dukket opp, og spurte: «Hvorfor ikke?» Dermed skjedde det noe som satte varige spor etter seg. Andre har gjort noe annet.
En blind mann som ble helbredet av Jesus, sa: «Hvem han er, vet jeg ikke. Men én ting vet jeg: Før var jeg blind, nå ser jeg.» Han hadde altså ikke så mange kunnskaper om Jesus, men han hadde opplevd noe, og fortalte det.
En kvinne i Samaria var ute for å hente vann i brønnen. Hun kom i samtale med Jesus, og det ble et vendepunkt i livet. Hvordan ble så hun et vitne? Hun gikk inn i landsbyen og sa: «Kom og se en mann som har sagt meg alt jeg har gjort» – underforstått «og han har likevel ikke fordømt meg eller foraktet meg».
Tolleren Matteus blandet offentlig og privat skatteoppkreving og var svært lite populær. Men Jesus kalte ham til å følge seg. Matteus inviterte til selskap der vennene hans fikk møte Jesus. Det var én måte å vitne på.
Bibelen forteller også om en kvinne som het Dorkas. Hun vitnet ved å gjøre tjeneste, hjelpe med klær til de fattige, i Jesu navn. Vitnesbyrd og vennlighet er to ord som passer veldig godt sammen.
Ikke alle skal være en Peter, som var en myndig taler og konfronterte folk. Ingen er maken til Paulus, som kunne undervise grundig om teologi. Nei, vi skal være de vi er. Men der vi er, kan vi være vitner.
Er du en kristen, er du blitt det fordi noen hadde opplevd noe, brydde seg og hadde omtanke for deg. Nå er det din og min tur.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Kristina Jølstad Moi synge en skotsk folkemelodi med den norske tittelen ”Kom, ta min hånd”.
