1 Tess 4,13-18 – Sammen med Herren for alltid
13 Vi vil at dere skal vite, søsken, hva som skjer med dem som er sovnet inn. Dere skal jo ikke sørge som de andre, de som er uten håp. 14 For om Jesus døde og sto opp, og det tror vi, så skal Gud også ved Jesus føre dem som er sovnet inn, sammen med ham. 15 Dette sier vi dere med et ord fra Herren: Vi som fremdeles lever og blir igjen her helt til Herren kommer, skal slett ikke komme før dem som er sovnet inn. 16 For når befalingen lyder, når erkeengelen roper og Guds basun høres, da skal Herren selv stige ned fra himmelen, og de døde i Kristus skal stå opp først. 17 Deretter skal vi som er igjen og ennå lever, bli rykket bort sammen med dem i skyene for å møte Herren i luften. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid. 18 Trøst og sett mot i hverandre med disse ordene!
---
Hvor er de døde nå? Hva skjer før evigheten, men etter det jordiske livet? En enke sa til meg: ”Hvor tror du han er nå? Jeg opplever at jeg har en kontakt, et fellesskap med ham ennå.” Mens de unge foreldrene spurte: ”Tror du den lille jenta vår er i himmelen nå, Sunniva?” Det hender ganske ofte at disse spørsmålene og tankene kommer. Enten rundt Allehelgen og andre minnesterke dager, eller i en sørgesamtale når vi forbereder begravelse. Ofte med et intenst ønske om at den man har mistet, er ”framme” og har det godt. Med et sterkt håp om å møtes igjen en gang. Andre ganger med en frykt for at en man ble kontrollert og psyket ned av gjennom livet, fortsatt kan utøve overvåking og makt fra det hinsidige.
Mine svar er selvfølgelig preget av min kristne tro. Vi har ingen fasit for døden, vi har bare ulike trossvar – religiøse og ikke-religiøse. Hvor er de døde nå? Er de i sine graver? Er de i dødsriket til Jesus kommer tilbake på Dommens dag? Er de i et slags åndelig venterom eller en søvn, i en slags mellomtilstand? Eller er de allerede kommet fram til himmelen, som ”den store hvite flokk” vi synger om i en gammel salme? Har vi levende noe slags fellesskap med dem? Finnes det en slags ”kristen” spiritisme?
Mange kirker har en halv ring foran alteret. Der kneler vi når vi tar imot brød og vin i nattverden i gudstjenesten. Tanken er at den andre halve ringen er i himmelen, og at resten av ringen og fellesskapet er usynlig for oss i denne verden, men likevel en del av oss. Fordi Jesus er sterkere enn døden, er også fellesskapet rundt Jesus et fellesskap som rommer både levende og døde. Jeg tror likevel at dette fellesskapet bare er gjennom Jesus og at vi levende ikke har noen selvstendig kontakt med de døde. Selv om jeg vet andre tenker annerledes om sine erfaringer.
Men akkurat hvor er da de døde nå, før Dommens dag, da alt skal bli nytt? I den grad Bibelen sier noe om dette, er tekstene åpne og peker i ulike retninger: Enten at de døde allerede er framme hos Gud i himmelen og har det godt, eller at de er i en eller annen mellomtilstand på vei fram til Guds trone. Både røveren på korset og den fattige Lasarus som vi kan lese om i Det nye testamente, kommer til Paradiset samme dag som de dør, mens andre tekster tyder på at de døde venter på Jesu gjenkomst.
Det er vanskelig å si noe klart om dette, blant annet fordi det er vanskelig å tenke noe klart om det. Gudsriket, himmelen, kan oppleves i tegn og i glimt her på jorda, men er som virkelighet egentlig utenfor tid og rom, og da kommer i hvert fall jeg til kort. Kanskje har Dommens dag allerede vært for de døde? Jeg tror at de jeg har mistet av mine kjære, har det godt hos Gud. Uansett hvor og hvordan. Og så synger jeg med Svein Ellingsen: ”Nå er livet gjemt hos Gud, vi overgir alt til ham. Håpet er tent i liv og død. Ingen er glemt av Gud.”