Om å kommunisere til sjelen

Nils Terje Andersen anbefaler en fin og tankevekkende roman til påsken i den stille ukes siste morgenandakt.

Fra hytteveggen ved Blåfjellenden

Hvis du ikke vet hvilken bok du skal lese i påsken, så kan det være en god ting å skaffe seg ”Den vidunderlige kjærlighetens historie”, skrevet av Carl Johan Vallgren. Om du ikke allerede har lest den. Det er en fin og tankevekkende roman som handler om en deformert skapning som heter Hercule. Han ble født på et bordell på 1800-tallet, vanskapt, døv og stum.

Det var et under at han overlevde de første timene, både pga hans tilstand, og fordi de lurte på om de bare skulle drepe den forferdelige skapningen. Samme natt blir et annet barn født på det samme bordellet. Hun er skjønnheten selv, og blir Hercules beste venn og store kjærlighet.

Hercule har en sjelden evne, - han kan snakke uten leppene, og høre uten ører. Andre menneskers innerste tanker. Han kommuniserer sånn med sin elskede. De snakker ikke med leppene, men med tankene - ved andre bølger, lydbølger som ikke kan høres med ørene, men i dypet av sjelen.

Døvstumme Hercule ga meg noe for gudsbildet mitt. Hercule har ikke ører, men ser de innerste tankene til de han møter. Han er riktignok stum, men snakker direkte til menneskene som lytter. Han er riktignok forferdelig å se på, men tiltrekker seg mennesker på en underlig måte. Han passer ikke inn, men mange passer inn der han er.

Han kommuniserer via andre bølger enn de vi hører med ørene. Jeg tror Gud gjør det.

Gud, som mennesker har søkt til alle tider, kommuniserer med oss. Så langt vi kjenner menneskehistorien, kjenner vi også til en gudstro. Hvor kommer den fra? Hvem hvisker til menneskesjeler i øst og vest om en hinsidighet, en Gud? Jeg tror det er Gud selv som hvisker. Men skal jeg være ærlig, så synes jeg nok Gud kunne gjort mer ut av seg, gjort seg mer forstått. Likevel er det sånn, særlig nå når våren spretter fram og livet viser seg på sitt sterkeste, at jeg tenker at det ikke nødvendigvis er Gud som er fjern. Det kan være jeg som er fjern.

”Dere som har ører, hør!” sa Jesus til stadighet. Og han helbredet mange døve og blinde som tegn på hva han ville med dem som tror de hører og ser. Han ville åpne øyne og ører. Sånn at vi kan se og høre Gud når han er nær. Men det krever tilstedeværelse og våkenhet. Kanskje også mer ro og stillhet.

I dag vil Gud være nær deg. I naturen han har skapt, i mennesker som bærer hans bilde, i dine innerste tanker. Men det er ikke sikkert du legger merke til det. Det kan være så mange andre ting man er opptatt av. I tempelet i Jerusalem var man opptatt av sine ting, det rette offer, de religiøse systemene, penger, geskjeftighet. Jesus renset det tempelet på dramatisk vis. Men nå er det vi som er Guds tempel, sier han. Også der kan det bli for mye støy. Men jeg tror Guds ånd venter i skyggene, hun hviler sin øyne på oss og venter på at våre egne øyne skal se det samme som hun ser. Hun hvisker ting til sjelen: Den vidunderlige kjærlighetens historie...

Derfor sier Jesus: ”Vær våken”, så ikke du går glipp av den.