Det er krevende å være norsk for tiden. Vi vet at klimaendringene i hovedsak skyldes forbruk av kull, olje og gass. Vi vet at klimaendringene rammer de allerede mest utsatte for naturens luner hardest. Vi vet at min og din velferd de siste 30 årene er bygget opp på inntekter nettopp fra olje- og gassvirksomheten.
Vi vet også at dersom fattige land og mennesker skal komme seg ut av fattigdom, må de øke energiforbruket og også få anledning til å slippe ut mer enn de nå gjør. Men atmosfæren har rett og slett ikke plass til mer dersom vi skal hindre den store katastrofen mot slutten av dette århundre.
Det er krevende å være norsk. Vi er fanget og står i fare for å bli sett på som fiender av dem som i dag og i årene fremover merker hvordan klimaendringene slår dem ut og ødelegger livsgrunnlaget deres.
Vender vi oss til Gud i vår fortvilelse, blir det ikke lettere. Gud bekrefter vår innsikt og minner oss om at nettopp i dem som erfarer nød og fattigdom, kommer Gud til oss i vår tid. Fiendskapet mellom oss norske og dem er derfor også et fiendskap mellom Gud og oss. Så enkelt og så alvorlig er det for oss norske i vår tid.
Dette er ikke nytt. Det er denne erkjennelsen som ligger bak kirkens eldste rop: Herre, forbarm deg over oss – Kyrie Eleison. Og det er dette bønneropet Gud svarer på når Gud selv går inn i menneskenes tid for å skape fred mellom seg og oss. Gud vil ikke leve i fiendskap med oss. Gud elsker oss så høyt at han selv påtok seg og påtar seg all verdens smerte og nød. Alt dette gjør Gud i Jesus, i Jesu liv, i Jesu lidelse og død, i Jesu oppstandelse.
Gjennom Jesus inviterer Gud oss inn i et nytt fellesskap som sprenger alle grenser satt av mennesker for å markere forskjeller. Det nye fellesskapet skapes av Gud på tvers av fiendskap på grunn av etnisk og geografisk tilhørighet, religiøs overbevisning eller sosial klasse. Gud svarer på vårt rop om barmhjertighet ved å invitere oss til å være med i fellesskapet rundt Jesus.
Av og til kan vi forføres til å tro at dette fellesskapet er et stillesittende fellesskap rundt Herrens føtter. Det kan det også være. Det bør det også være. Men det er også et fellesskap i handling, et globalt handlingsfellesskap der de som er fiender, sammen ber og arbeider for et nytt og bedre liv for alle. De ortodokse kaller dette fellesskapet for liturgien etter liturgien. Fellesskapet i gudstjenesten blir fellesskap i handling utenfor kirkerommet. Slik profeten Jesaja formidler hva som er den rette faste og gudstjeneste: at du løslater dem som med urett er lenket, sprenger båndene i åket og setter de undertrykte fri, ja bryter hvert åk i stykker, at du deler ditt brød med dem som sulter, og lar hjemløse stakkarer komme i hus, at du sørger for klær når du ser en naken og ikke svikter dine egne”.
Derfor er Kirkens Nødhjelps fasteaksjon en håpsaksjon for oss norske. Det gir oss mulighet til å feire en rett faste og nyte Guds fred ved å handle sammen med dem vi opptrer fiendtlig overfor.
