Kari: Eg kom til å tenke på den jødiske fredsprisvinneren Elie Wiesel som ofte blir sitert: "Det omvendte av kjærligheten, er ikkje hat, men likegyldighet."
Siv: Det blir sagt som forklaring til likegyldighet som last, at den har apatien som følgesvenn.
Kari: Jo, for om du deler opp apati – så får du a-pati: altså uten følelse, utan medfølelse.
Siv: Da får det litt meir retning? Et liv utan medfølelse, Det er jo ganske farleg. Det er det som er poenget til Wiesel. Då kunne Holocaust skje.
Det var jo dette ørkenfedrene la vekt på, fordi det kvardagslege livet mistar farga si, det ble grått og uviktig. De levde himmelvendte liv, der ute i ørkenen. Samtidig la de vekt på at det hverdagslige hadde en verdi, og at det ikke skulle miste fargen sin i denne fargeløse ørkenen. De var redd for å bli apatisk og redd for å bli uten følelse.
Kari: Fare ved apati: Når livsgleden forsvinner, er det ikkje så farlig med noe. "Kva gjør det frå eller til, liksom" eller "det spiller ingen rolle". Dette skuldertrekket, likegyldighet.
Eg seier som min sambygding, Hans Klure – skapt av Oskar Stein Bjørlykke:
Me sku kje sitta på gjerde
å venta på himmelrike
Da e kje meiningskap i da
Da e mens me bala med da so e,
at me ventar på da rike
(Oskar Stein Bjørlykke Hans Klure, Det Norske Samlaget, 1974)
Siv: Mener du villigheten til å gå den andre milen, gjenkjenne likegyldigheten og gå imot den?
Kari: Ikke la andre gjøre jobben, rett og slett. Og det å være i livet er å ta del i livet.
Siv: Også er det den andre siden av speilet, å være tjenestevillighet, å ville gjøre eller være noe for andre. Altså empatisk, i sympati – ikke i apati. Men med følelse.
Kari: Kvor blir Gud av no da?
Siv: Under andre verdskrig formulerte Wiesel bildet av Gud som gråt. Den medfølende Gud og den medlidende Gud, som er i lidelsen. Det er ikkje den apatiske, tilbaketrukne guden som sitter i himlene.
Et bra ord for dagen – så er det å gå ut i dagen med følelse. Gjerne medfølelse.
Siv Limstrand og Kari Veiteberg
Musikk: SalmeKlang: "Lær meg å kjenne dine veie"
