Markus 11, 1-7
Mai er favorittmåneden min. Ikke først og fremst fordi landet har nasjonaldag og jeg selv bursdag to dager før. Nei, mest av alt fordi jeg da endelig kan begynne å ha jevnlig omgang med bestevennen min etter at vennskapet har slumret i lang vinterdvale. Jeg kom til verden i 1964, pickupen min kjørte ut fra rullebåndet i Motown – Detroit – i 1972 og vi har vært bestevenner i 14 år.
Vennskapet vårt er ekte og selv om vi ikke har snakket med hverandre på flere måneder, bare fortsetter vi der vi slapp forrige høst. Slik var det ikke i begynnelsen. Jeg klarte ikke å la være å tenke på mamma foran flanellografen, som viste bilder av en rasende Moses mens jødene danset rundt gullkalven. Jeg kan også minnes forstanderen på søndagsmøtene som snakket om at man ikke skulle legge seg opp rikdommer på jorda.
Da jeg for en del år siden inngikk en pakt med en kamerat om at jeg skulle ha en amerikaner før jeg ble 40 hadde nok de aller fleste, min kone inkludert, sett for seg en smekker tidsmaskin fra 50-tallet, et rullende romskip med krom og digre halefinner, men jeg endte opp med en sjabbete pickup med samme farge som et muggent kneippbrød.
Men vet dere noe rart? Jeg elsker den bilen, og jeg tror det er fordi den er litt sånn som meg sjøl. Den er ikke all verden å se på, og bak på støtfangeren og den ene skjermen kan du se at den har vært noen turer i grøfta. Den er vrien om morgenen, og må alltid startes flere ganger før den begynner å dra noenlunde jevnt.
Men den bilen er sterk. Den bilen kan du stole på. Ned en bakke, rundt svingen og rett fram over sletta. Den bilen vil gjøre jobben til den en dag bare kveiler seg sammen i grøfta og dør. Den bilen er selve bekreftelsen på at det ikke er å komme fram, men å være på vei som er viktig.
Den bilen lever. Den får meg til å leve. Tenna som skrangler i munnen når jeg girer ned i oppoverbakker, den søte lukta av eksos som ringler som parfyme gjennom kupeen, bremsen som må trykkes inn med slik kraft at jeg kjenner det mellom skulderbladene, motoren som får blodet til å bruse, den deilige fornemmelsen av ikke å ha noen alder, jeg kan være 18, jeg kan være 60, og jeg er alltid på vei bort.
Jeg vet mange vil mene at dette er ren blasfemi, men jeg tror det er en slik bil Jesus ville kjørt. Jeg tror ikke Jesus ville rast rundt i en Audi eller en Mercedes, Jesus ville ikke jagd statussymboler og stresset livet av seg fordi han hele tiden er fem minutter for seint ute til livet sitt.
Jesus valgte seg ikke en skinnende hvit hest når han red inn i Jerusalem, Jesus kom på et esel. Jesus var aldri på fariseernes side. Jesus valgte aldri minste motstands vei. Det er det jeg liker å tenke når den gamle følelsen fra søndagsskolen kommer veltende og jeg er redd for at jeg lar ting styre livet mitt.
Levi Henriksen
forfatter og musiker
Musikk: Incka - "O hur salig att få vandra"
