Morgenandakt mandag 31. desember

Å skimte evigheten

Åste Dokka
Foto: Tom Øverlie / NRK

Lukas 2, 29 - 30

Da jeg så inn i øynene til min førstefødte, for aller første gang, følte jeg at jeg så inn i evigheten. Og at evigheten kikket tilbake på meg med en uventet klarhet. Jeg trodde jeg skulle møte et alminnelig blikk der i det nyfødte ansiktet. Men det føltes alt annet enn alminnelig.

I morgen er det Jesu navnedag. Dagen da Josef og Maria fikk Jesus omskåret slik Moseloven tilsier, og gav ham navn. Å få navn gjør det lille barnet ikke bare til en del av familien, men til en del av samfunnet. Nå var Jesus blitt en av oss, et menneske blant mennesker, en del av menneskehetens fellesskap.

Maria og Josef tok spedbarnet med seg i tempelet. Der møtte den lille familien Simeon, forteller Lukas. Simeon, den gamle mannen som hele livet hadde ventet på Messias. Simeon tok barnet i armene sine. Og etter å ha sett inn i spedbarnets øyne, utbrøt han:

Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred,

slik som du har lovet.

For mine øyne har sett din frelse,

Simeon ser Jesus og blir med det klar for å dø. Hva var det han så, Simeon, i spedbarnets øyne? Hva gjorde møtet med det unge livet med denne gamle mannen, slik at han kunne gi slipp på livet? Gå ut av det, og vite seg trygg? Barnet og oldingen.

Simeon hadde sett framtida. Nå visste han at slekter ville følge, og han kunne gå videre. Verden tok ikke slutt ved hans død.

Men det var ikke en hvilken som helst slekt som skulle følge Simeon, en hvilket som helst tid som skulle komme. Det var en ny slekt. En ny tid. Simeon sier at hans øyne har sett Guds frelse i barnets blikk.

Simeon så og Simeon ble sett. Betrygget og håpefull slapp han livet fra seg. Finner du ham i krybbens hø, da eier du nok til freidig å dø, og leve på, synges det i julesalmen vi snart skal høre.

For i dette korte livet kan det nemlig være det samme: Det som gir oss krefter til å leve, er også det som gir oss krefter til å dø.

Tida går hele tida. Og med det renner sandkornene ubønnhørlig ned i timeglassets nedre kammer. En dag vil det bli tomt for sand der oppe. Slik er det for alle mennesker. Tida er en tilmålt gave.

Mens verden raser forbi våre små liv og nyttårsrakettene knatrer, lenker slekt seg fast i slekt. Ser vi dypt inn i hverandres øyne, kan vi skimte evigheten.

Åste Dokka

teolog, kommentator i Vårt Land og forlagsredaktør i Vårt Land Forlag

Musikk:

NRK P1: Hekla Stålstrenga - "Nå vandrer fra hver en verdenskrok"

NRK P1+: Kari Bremnes og Rikard Wolff - "Nå vandrer fra hver en verdenskrok"