I voksen alder skjønner jeg at ordet barndom er navnet på grunnmuren i livet mitt.
Barn har ikke evnen til å sammenligne sin egen barndom med naboguttens barndom. Sånn som mor var, var sånn som morer var.
Og at far kunne være annerledes enn han var, var en tanke som aldri slo meg.
Fagfolk sier at en dårlig barndom er bedre enn ingen barndom.
Min barndom falt i etterkrigsår, det var nok det beste tiåret i forrige århundre.
Den nyvundne frihet var jubelsangen gjennom de årene.
Vi hadde ikke penger, men vi hadde hverandre.
Barna har aldri hatt sterkere fokus i Norge enn i tiåret etter den andre verdenskrig. Det var oss det handlet om.
Mors og fars innerste ønske var at vi skulle ha det godt, og ikke mangle noe som de hadde manglet på grunn av krigen.
De flotteste og dyreste byggene staten bygget den gangen var barneskoler. Det var påkostede, førsteklasses bygg som de fattigste kommunene i dag ikke ser seg råd til å vedlikeholde en gang.
De siste par årene har barndommen rykket nærmere igjen.
Jeg er jo blitt pensjonist, og opplever sannheten i det jeg alltid har hørt:
At barndommen er den delen av livet jeg husker best når jeg blir gammel.
Jeg er ikke lenger opptatt av dagens gjøremål, slik jeg var da jeg var i fullt arbeid.
Nå nynner jeg uhørlig på minnenes melodi.
Barneårene kommer på besøk igjen. Jeg husker plutselig ting og opplevelser jeg ikke har tenkt på siden de skjedde.
Minnene om barndommen gjør meg varm om hjertet. År fylt av opplevelser og trygghet.
Barndommen og minnene om barndommen ligger side ved side i mitt sinn, som to skip i en havn.
Og det tredje skipet er også her nå:
Jeg skal snart over tidsgrensen, underveis til barnekåret i Guds rike.
Den som ikke vil bli som barn igjen, skal ingenlunde komme inn i himmelen, sa Jesus.
Jeg tror på et liv etter døden.
Jeg tror at himmelen finnes.
Jeg tror at om ikke lenge blir livet mitt igjen fylt av førstegangsopplevelser.
Der framme, og hjemme hos Gud.
Hvordan blir det der?
Jeg har hele livet trodd stødig og fint at jeg er underveis til Guds evige sommerdag.
Alle mine barndommer henger sammen. Det er snakk om gyldne tider.
Og jeg går gjennom dem med undringens sjumilsstøvler.
Karsten Isachsen
Musikk Som en storm Ole Paus