Kjenn den umåtelege gleda til vismennene frå Austerland. Dei ser si djupaste lengt bli møtt. Kvar er den jødekongen som no er fødd? Vi såg stjerna hans, no er vi komne for å hylle han.
Kjenn den svarte uroa til kong Herodes – og heile Jerusalem med han, står det – dei visste at det var deira posisjon som sto på spel.
Smak og kjenn. Og høyr. Far Josef får englebesøk i sine draumar og klar melding om å ta barnet og mora med seg, røma til Egypt og bli der. For Herodes kjem til å leita etter banet og vil drepa det. Kjenn på gleda over barnet som blir verna og ført i tryggleik. Og smak på den gruelege hemnen makta tek når Herodes forstår at han er blitt lurt. I brennande harme sender han sin dødsskvadron til Betlehem og drep alle guteborn som var to år eller yngre. Vi les frå Mt.2,17:
Då var det oppfylt, det som er tala gjennom profeten Jeremia:
I Rama høyrest skrik, gråt og høglydt klage.
Rakel gret over borna sine og vil ikkje la seg trøysta.
For dei er ikkje meir.
Dette er det eientlege ramaskriket. Ikkje slik det er blitt i vår daglegtale, eit uttrykk for sterk reaksjon sånn i si alminnelegheit. Nei, ramaskriket er ropet mot himmelen frå lidinga til uskuldige barn og utrøystelege mødre. Og dette er dagen då vi opnar sinn og sansar, kropp og sjel for dette skriket. I skrivande stund ser eg nyheitsoppslaget i Aftenposten om 52 barn som sidan år 2000 er blitt utsette for grove overgrep frå omsorgspersonar handplukka av barnevernet. Vi orkar knapt å tenkje tanken ut. Men det er nett det vi må gjere på Dei skuldige barns dag, legge vår røyst til ramaskriket og rette det mot himmelen, til Barnet som vart verna og berga for menneska si skuld. Slik Shirley Murray gjer det i denne barnesalmen omsett av Eyvind Skeie:
Solbarn, jordbarn, bak din tynne hud
Stråler mot oss kjærlighet fra Gud
Flyktning, krigsbarn, hjemløs og forlatt,
Misbrukt, skadet i den dype natt.
Hør oss, se oss Stjernebarn, stig ned
Så jordens barn i alle land finner julens fred.
Geir Gundersen
Musikk Solbarn, jordbarn Anne Vada