«Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem.»
Det høres så enkelt ut. Det er Kardemommeloven, liksom. Vi innprenter unga våre. Og tenker at det er så enkelt at selv barn forstår. Vi kaller det den humanistiske arv. Bygger allmenn etikk på orda: Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal dere også gjøre mot dem.
Det er Jesu ord, fra evangeliet etter Matteus.
Dette er nok de heftigste orda jeg veit om – kravet om å skulle gjøre alt det vi vil at andre skal gjøre mot oss, skal vi gjøre mot dem.
Det kjennes mye mer uoppnåelig enn å skulle tilgi sytti ganger sju. Det kjennes mye tøffere enn å holde lover og bud og fartsgrenser.
Og så er dette faktisk loven og profetene i ett, oppfylt. Som Jesus sier. Dette er den smale vei, den som leder til livet, ikke døden – å gjøre mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg. Veien som leder til livet i livet – som gjør at vi holder oss i live.
Veien til livet leder til andre mennesker, sier Jesus. Jeg elsker Jesus for det. Men det er den smale vei, altså ikke opplagt. Og jeg plages og utfordres.
Dette er den smale vei, å se det andre mennesket. Og se vår avhengighet, vår gjensidige avhengighet. At vi ikke kommer utenom. Den smale vei. Den vanskelige vei. Den umulige vei?
Den brede vei er den som går utenom mennesket, medmennesket. Den brede vei er den som sier at bare du fester blikket langt der framme på målet, ikke lar deg forstyrre, så går det deg godt.
Den smale vei, veien til livet krever at jeg fester blikket i det andre mennesket. Og spør: hva vil du jeg skal gjøre for deg?
Jeg prøver hver dag. Noen ganger er det lett. Jeg mislykkes hver dag. Jeg prøver på nytt hver dag. Jeg fester blikket hver dag. Jeg snur meg mot Jesus og spør – hvorfor måtte du gjøre det så vanskelig? Og får beskjed om å snu meg mot mitt medmenneske, den andre. Og jeg kan kjenne den ubehagelige tyngden i hånda, eller hjertet, av den andres liv. Skal jeg holde fast? Skal jeg slippe?
Og så snur det. Noen snur seg mot meg. Og spør: hva kan jeg gjøre for deg? Ikke nødvendigvis noe enklere. For hvem blir jeg da, noen som trenger hjelp, liksom? Noen som ikke klarer seg sjøl? Noen som ikke står på egne bein? Noen som har gjort seg avhengig av andre?
Ja for tenk. Som unga sier. Det er sånn. Ja for tenk, akkurat som jeg holder noe av den andres liv i mi hand, holder den andre noe av mitt liv i si hand. Og ser mi tilkortkommenhet. Ser at det ikke alltid gjør godt. Men holder likevel fast. Og kan også gi slipp. På det som skal slippes. Det er også å holde fast, holde faste.
Siv S. Limstrand
Musikk: Marthe Valle - "Ikkje aleina"
