Jesus trodde at jorda var flat. Han hadde knapt sett havet. Han visste ikke om verdensrommet. Han trodde, som alle andre, at himmelen var et seil spent over jorda, og overfor der et nytt seil. Paradiset var øverst, på det sjuende seilet, i den sjuende himmel.
Hvor mye veier et ord fra en slik mann, to tusen år senere? Faktisk ganske mye. Ikke om kjernefysikk og himmelrommets bevegelser, men om det levde livet. Jeg har sett på hva han sa og hva han gjorde. Jeg har undersøkt hvordan han behandlet mennesker og hva som skjedde når han møtte urett. Da er han til å bli klok på.
Det står mye rart om kvinner i Bibelen. De skal tie i forsamlingen og underordne seg menn. Jeg snur meg bort og prøver heller å få øye på mannen i skitten kjortel, der han vandrer i sandaler langs Galileas støvete landeveier.
Der går han, sammen med kvinner. De går ikke bakerst, de er ikke tatt med som kokker og vaskehjelper. Det er dem han diskuterer livets store spørsmål med. Det var det ingen andre i samtiden som gjorde. Det var uhørt, og det irriterte de mannlige disiplene. Han løftet kvinnene som ingen andre gjorde, og slik ble Jesus en outsider. Han var ikke til å stole på. Det visste enhver religiøs autoritet.
Jo mer jeg har lest om ham, jo vanskeligere er han blitt. Jeg tror ikke han og jeg kunne blitt gode kamerater. Han er for streng og uhøflig og for konfronterende. Han stiller umulige krav alle kan se man ikke kan innfri. Jeg verken vil eller kan følge ham. Selg alt, og gi til de fattige. Vend det andre kinn til. Synd ikke mere.
Jeg tror heller ikke han hadde valgt mitt selskap, om han kom vandrende opp gjennom to tusens års historie. Og til bispemøtets store middag ville nok en stol bli stående tom. Han ville ikke festet med dem, heller.
Jeg kan føle hans nærvær i kirken, og samtidig avstanden. Det er vel noe med denne kirkelige, saktmodige orden, pyntet i gull og glassmalerier som ikke er hans stil. Han tar meg ikke i hånden, men dytter meg mot kirkeveggen. Jeg, som har alt på det rene. Som betaler min skatt og putter penger i alle bøsser. Jeg, solidarisk, miljøvennlig og medlem av Amnesty. Kan han ikke plage noen andre?
Så kommer det: "Det du har gjort mot en av disse mine minste søsken, det har du gjort mot meg." Hvem er det han mener? Er det båtflyktningene? Trekkspillerne fra Romania? De langbeinte jentene fra Nigeria? Er det de vanskelige barnevernsungene? Folk med rare diagnoser?
Ja, det er visst dem. Han stiger inn i historien og sier at dette er folka hans. Nå som før. Der nede i Midt-Østen levde han et fattig og farlig liv blant okkupanter og flyktninger, prostituerte og fiskere, quislinger og bønder. Følg meg!
Er det mitt ansvar? Jeg innrømmer det blank: Det blir for mye. Kan han tilgi det?
"Ja," sier han, "det kan jeg."
Det var vel den eneste gangen jeg så ham smile.
Tomm Kristiansen
Musikk: Karoline Krüger - "Credo"
