Morgenandakten torsdag 3. november

Vendepunkt i sorgen

Kari Mangrud Alvsvåg
Foto: Tom Helgesen

Jeg rusler gjennom kirkegården en tidlig høstmorgen. Ved mange graver brenner det lys. Røsslyngen stråler i den bleke morgensolen, og på en benk ved en grav sitter en gammel mann og spiser matpakken sin. Han har termos med kaffe i og han hilser vennlig på meg.

Han inviterer meg til en prat, og jeg setter meg ned på benken. Den gamle mannen har mye på hjertet. Han er her for å snakke litt med kona, hun døde i fjor, og han forteller at han kommer hit ofte. Han får jo ikke svar, sier han, men han finner en ro her. Og i det siste har han også funnet glede. Glede? undrer jeg, hvordan da?

Han forteller at han gråt så mye de første månedene etter konas død at han kunne knapt se. Hoven i øynene og med sløret blikk satt han på benken med hendene i fanget og sørget. Dypt.

Men en dag tidlig i vår tok han med seg barnebarnet til kirkegården. Hun er fem år, har lyse fletter og kvikke ben. Der den gamle mannen bare så sort jord, og ikke kunne slutte å tenke på hvordan konas kropp råtnet under føttene hans, så barnebarnet den første hestehoven spire helt inntil gravsteinen til bestemor, og hun strålte opp i et stort smil: nå blir bestemor glad, ropte hun, for nå blomstrer hun!

Det ble et vendepunkt for den gamle mannen. Tårene tørket langsomt inn, og blikket klarnet. Nå så han blomster, barn og grønne plener, han nøt den overraskende varme høstsolen og han koste seg med brødskivene og kaffen.

Du vet hva det står i den gamle boka, undret han? Alt skal bli nytt, står det. Og jeg tror på det. At Gud skal gjøre verden ny igjen. Og da skal jeg få møte min kjære kone igjen. Alt det fine jeg ser nå, det skal bli det hele. Og all den sorgen jeg bærer på, den skal bli til glede. Jeg kjenner det allerede. Det kommer til å skje. Så pekte han på inskripsjonen på gravstenen til sin kjære, teksten lød: resurgam - jeg skal oppstå. Det tror jeg på, sa den gamle.

Kari Mangrud Alvsvåg

Musikk: Sigvart Dagsland og Iver Kleive - "Deg være ære"