Ordspråkene 4, 23
Rundt min hals henger et lite pilegrimssymbol. Det er en labyrint. Nøyaktig maken til den som du kan finne ved inngangen til San Martino i Lucca. Der er den meislet inn i en marmorsøyle som lener seg mot det store klokketårnet.
Den er helt perfekt rund i formen og hver eneste av labyrintens dype stier har nøyaktig samme avstand mellom seg. Ved siden av labyrinten vil du finne en latinsk tekst som lyder;
“Her er den kretiske labyrinten som Daedalus bygget. Ingen som går inn i den kan finne veien ut igjen bortsett fra Thesevs, som lykkedes å komme ut ved hjelp av Ariadnes tråd.”
Daedelus var mannen som bygde en labyrint til Kong Milos av Kreta, forteller den greske mytologien. Der ble uhyret Minotauros oppbevart. Thesevs kom til øya som en av de som skulle ofres til uhyret. Han var av høyeste byrd og krevde å bli ofret først.
Ariadne, Milos datter, forelsker seg I Thesevs og hans mot, og får gitt han ett magisk sverd før han skal møte sin skjebne. Hun binder også et garnnøste rundt hånden hans, så han kan finne veien ut av Minotauros' labyrint. Thesevs dreper Minotauros, og finner veien tilbake ved hjelp av Ariadnes tråd.
San Martino ble reist i 1070, men Labyrinten som kristent symbol finner vi det helt tilbake til 300 tallet. Kommer du fra nord er Lucca ett stoppested på pilegrimsveien til Roma. Før de gikk inn i katedralen skulle pilegrimene vandre til selve Jerusalem i en figurativ vandring på katedralens søylegang. I labyrinten.
Jeg kan se for meg tusen av hender som har strøket over den. Den varme steinen under fingrene og forventingen til å tre inn i katedralen og møte det hellige der. Jeg strakk selv ut en skjelvende finger og fulgte linjene helt til Jerusalem da jeg var der sist. Og i hjerte dro jeg dit. Til den hellige by. I hjertet har jeg vært der.
Det er labyrintens symbolikk. Jeg kan søke innover i meg selv og finne Gud og det hellige der. Jeg kan søke utover på samme måten. Jeg kan finne Gud der også. I menneskene rundt meg. I felleskapet.
Jeg kan gripe om den lille amuletten min og reise tilbake til Luccas katedral. En by som i seg selv er en labyrint av små gater innenfor murene sine. Som tar vare på meg og fører meg varsomt over brosteinen. Som mildt får meg på rett vei når jeg går meg vill og som gleder seg med meg når jeg finner veien hjem og det er kveld.
Jeg har en Ariadnes trå rundt min arm. Det er min tro og mitt håp. Troen gir retning. Og håper svikter aldri. I hjerte er jeg en evig pilegrim på vei til Jerusalem.
Hanne Elstrøm
prest
Musikk: Odd Nordstoga – "Pilegrim I"
