NRK Meny
Normal

Morgenandakten torsdag 28. mai

Det ondes problem

Henrik Syse
Foto: Einar Aslaksen

Jeg er tenåringsfar. Det er en interessant fase av livet.

Nå skal ikke jeg et øyeblikk utlevere de flotte ungdommene i vårt hjem eller deres fine venner; om dem er det mest pent å si. Men jeg avslører neppe noen hemmelighet dersom jeg sier at disse ungdommene innimellom er trøtte. Usigelig trøtte.

Å stå opp klokken syv om morgenen for å komme seg på skolen kan være en kamp. Og å ta seg sammen for å rydde rommet eller gjøre en ekstra lekseinnsats krever ikke sjelden en kraftanstrengelse av dimensjoner.

Men det gjelder ikke bare de unge, gjør det vel? Utslitthet er en fare for oss alle. Og resignasjon – det å føle at man bare vil gi opp, kaste kortene – er slitenhetens nære slektning. Riktignok er det lov å resignere innimellom.

Det er lov å kaste inn håndkleet. Og noen tvinges i kne av utmattelse og sykdom – det må vi ha respekt for og gi plass til. Men dersom vi henfaller til en stadig likegyldighet og konstant mental eller åndelig sløvhet, da er det fare på ferde.

La oss flytte oss et stykke bort fra denne hjemlige slitenhet til desperate mennesker som blir ofre for krig, menneskesmugling eller mislykkede forsøk på å rømme fra voldelig konflikt og lidelse. Er vi blitt bare trøtte av å høre om dem? Blir slike hendelser bare til enda en ting som gjør oss resignerte og motløse?

Ja, blir vår trøtthet og resignasjon kanskje vår viktigste fiende i kampen for en bedre verden? Orker vi ikke ta inn over oss hva vi selv kan og bør gjøre – og hva som står på spill? For det er faktisk masse vi kan gjøre, i det store og små.

I Johannes-evangeliets 14. kapittel sier Jesus: "La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg. I min fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg sagt dere det."

Vi skal altså ikke gripes av angst og motløshet, eller være redde for at det ikke er rom for oss, sier Jesus. Disse temaene kommer han ofte tilbake til i møter med mennesker som har rotet det til for seg.

Akkurat det samme budskapet skal vi holde fast ved i møte med så vel våre egne feil som med verdens store utfordringer. Dette er ikke et enkelt og banalt selvhjelpsbudskap, men et grunnleggende og sterkt kall til å legge det vonde bak seg, til å se fremover, til å innse at vi alle, i det store og det små, kan utgjøre en forskjell.

Vi må huske at vi ikke er kalt til å gi opp. Vi er ikke kalt til håpløshet, likegyldighet og kulde, men til tro, håp og kjærlighet, ifølge Bibelen. I en verden full av utfordringer er det i siste instans – og i praksis – dette som er svaret på det ondes problem. Det onde må møtes og bekjempes med godhet, ikke resignasjon.

Og dermed kan vi synge, med Eric Clapton, som vi skal høre etter Fader Vår og Velsignelsen: "Dear Lord, Give Me Strength" – Herre, gi meg styrke.

Henrik Syse

Musikk: Eric Clapton - "Dear Lord, Give Me Strength"