Lagidrett er noe av det morsomste som finnes. Ikke minst å se på. Jeg for min del har en brennende interesse for japansk baseball, av alle ting. Men det skal vi la ligge akkurat nå, og så skal vi heller konsentrere oss om noe mer urnorsk. Nemlig langrennsstafetter.
For som nordmenn flest har jeg levende minner knyttet til stafettene under diverse vinteridrettsmesterskap. Det er noe eget med disse øvelsene: Laguttaket, taktikken, teamarbeidet i smørebua på forhånd, rykkene, spurtoppgjørene. Men det aller beste er å se lagånden som trer fram i målområdet under sisteetappen.
Du har sett det, du også: Der står de tre som er ferdige med sine etapper. Småhoppende, dirrende av spenning. Lagvenninnen er ute på ankeretappen, men hun går ikke alene. Hun har de tre andre med seg i hvert eneste stavtak, og de tre andre er like utkjørte som henne der de står og venter. Og så er det plutselig bare spurten igjen, og så faller de om halsen på hverandre i ren idrettsglede. Noen ganger for gull, andre ganger for bronse.
Lagånd. Det er en fantastisk sak. Den smitter, den varmer, den berører. Og den gir krefter til å gi det lille ekstra og fullføre løpet.
Kirka har også en sånn lagånd. Ja, ikke bare det, den påstår til og med at denne lagånden er den samme lagånden som er i det fellesskapet vi kaller Gud. At det er Guds egen Ånd. Og denne ånden er ikke noe annet enn den kjærligheten som holder virkeligheten sammen. Det er den ånden som er på ferde alle steder hvor kjærligheten viser seg.
Det er noe risikabelt med idrettsmetaforer. For på skistadion er det bare ett lag som vinner. Alle de andre er tapere, i ordnet rekkefølge, uansett hvor mye samhold og lagånd de viser. Men akkurat den sida ved langrennslivet kan vi trygt la ligge. Når det gjelder den Ånden vi snakker om her, handler det ikke om å være på noe tapende lag. Kjærligheten er sterkere enn døden, det er jo det fortellingen om Jesus handler om. Kjærligheten gjør oss alle til vinnere, den heier oss fram alle sammen. Og når vi krysser mållinja, enten det er med en seierspiruett eller vi faller sammen aldeles utmattet, da er resten av laget der og tar imot oss. Fellesskapet fortsetter å favne oss.
Det er det kirka sier at den tror. Utfordringen er at det ikke alltid virker sånn. At vi er bedre på splittelse enn på fellesskap.
Jeg tror vi gjør klokt i å se etter kjærligheten. Det er spor av den over alt. Vi kjenner den igjen når vi ser den. For den bor i oss også. Den skal vi glede oss over, feire og juble for.
Harald Hauge
Musikk: U2 - "Mysterious Ways" på NRk P1
Carola og Per-Erik Hallin - "Vilken värld det ska bli" på NRK P1+
