Paulus brev til filipperne 4, 6
Praten går livlig. Noen av oss i pilegrimsgruppen har virkelig funnet tonen, og enkelte har mye på hjertet der vi vandrer av sted. Men så kunngjør vandringslederen at nå starter "den stille timen". Praten må stanse, kanskje fortsetter vi senere, eller kanskje ikke.
Poenget med en stille time er selvsagt å hjelpe den enkelte pilegrimen til en "indre vandring" i takt med den ytre, fysiske. En langvandring, kanskje over flere uker, åpner tanker og sinn, gir mulighet for å tenke en tanke til ende uten avbrytelser, åpne opp for nye tanker. Hvis vi bare griper muligheten.
Ingen bestemmer hva som skal skje i denne timen. Dette er min egen time, akkurat som pilegrimsvandringen er min egen vandring. Den er hva jeg gjør den til. I denne timen kan jeg be eller meditere. Eller tankene mine kan gå på "bærtur" og plukke akkurat hva de vil.
Men jeg vil be. Det er uvant, og litt rart første gang. Å snakke med Gud mens jeg er ute og går er ikke slik jeg pleier. Jo, da, det har skjedd at jeg har bedt mens jeg kjører bil eller sitter i et fly. Ikke minst det siste! Man behøver hverken lukke øynene eller folde hendene når man ber, og det er sannelig godt når man er på vandring.
Så nå prøver jeg det i denne stille timen; henter frem familien min, legger hver og en frem for Gud mens jeg trasker i vei i en lang rekke av tause pilegrimer. Og så er det venner og bekjente, folk jeg kjenner som er syke eller har spesielle utfordringer. Så ser jeg på klokken, jeg har bedt i 10 minutter, og det er 50 lange minutter igjen! Er en time virkelig så lang?
Så lar jeg tankene fly litt fritt, jeg skal jo ikke rapportere til noen hva jeg har gjort i denne timen. Og mens tankene surrer dukker nye mennesker opp, folk jeg kanskje aldri har bedt for tidligere. Kanskje Gud minner meg på nettopp disse menneskene? Jeg kan ikke svare på det, men jeg ber i alle fall for dem jeg blir minnet om.
Og så slår det ned i meg, der innimellom de store grantrærne; det viktigste med bønnen er ikke at jeg skal presentere en lang ønskeliste, men at jeg skal takke! Og da begynner det virkelig å strømme på! Det jeg har å takke for har jo ingen grenser!
Første dag med stille time gikk ganske tregt, men de neste dagene oppdaget jeg at timen fløy av sted. Jeg gledet meg til denne timen med Gud, og oppdaget stadig nye ting å takke for eller be om. Og jeg har fortsatt med denne formen for bønn også når jeg vandrer for meg selv.
Tormod Berger
nettredaktør Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Musikk: Jonas Gardell - "Det finns en väg"
