NRK Meny
Normal

Morgenandakten torsdag 24. november

Bildeandakt

Sara Moss-Fongen
Foto: Elisabeth Moss-Fongen

Har du hørt om phubbing? Det betyr å overse noen fordi du konsentrerer deg mer om mobilen din. Det er når det andre gjør på andre steder, blir viktigere for deg enn det som skjer der du er. Eller når det du sitter og gjør, er på vei ut på Facebook allerede før du er ferdig med det.

Som prest ser jeg åssen det kan påvirke folk på de store dagene i livet: Den ventende brudgommen ser nesten ikke bruden som kommer mot ham, fordi alle i kirka henger ut i midtgangen og knipser i vei.

Da årets konfirmanter gikk i prosesjon ut av kirka, var det mange som nesten ikke så foreldrene sine, fordi ansiktene deres var dekket av mobiler eller nettbrett. Når det er dåp, er det ikke sjelden at en slektning av dåpsbarnet stiller seg opp foran døpefonten for å fotografere, sånn at mange andre i kirka ikke ser hva som skjer.

Konfirmantene våre er oppvokst med phubbing og mobilkameraer. Derfor smiler de fleste villig inn i kameraene når de går ut av kirka i hvite kapper. De veit at ikke all mobilbruken på konfirmasjonen bare er phubbing. De vet at alle mobilene også kan være uttrykk for omsorg og samhold.

Bildespråket er morsmålet deres. Det er plass til færre lange setninger. Til gjengjeld er det flere som kan forstå hva som blir formidla. Du trenger ikke kunne lese for å forstå et bilde. Du trenger ikke forstå orda, heller. Det eneste du trenger, er å kunne se, og det kan de fleste mennesker.

Og vi liker å se på hverandre. Selv nyfødte babyer foretrekker bilder av smilende fjes framfor bilder av andre ting. Øye, øye, nese, munn. Fra fødselen av er vi programmert til å lete etter ansikter. Først mammas. Så ditt eget, plutselig, i speilet. Babyen stirrer fascinert inn i glasset - hvem er den kjekke lille mannen? Kan det virkelig være meg?

Det kan nesten virke som om mobilkameraene er i ferd med å ta oss tilbake til et slags urspråk, et skriftspråk som ligger i oss før noe annet språk. Bokstavene i alfabetet var egentlig tegn. Skriftspråkene våre går tilbake til runer, helleristninger, hieroglyfer…

Men et bilde kan ikke bli forstått av andre før du har vist det fram. Derfor deler vi, og viser fram, til kjente og ukjente. Å se på bilder av mennesker er ikke noe vi blir ferdige med på spedbarnsstadiet. Også voksne liker å se fjes. Særlig blide fjes.

Vi speiler oss i hverandre, slik de første menneskene speilte seg i hverandre i Edens hage skapelsens morgen – da Adam fikk se Eva, og så noen som var lik seg selv. Han må ha speilet seg i vannet – åssen skulle han ellers ha visst åssen han så ut?

Vi blir glade av å se blide fjes. Derfor tror jeg ikke det er så lett å få folk til å legge vekk mobilen igjen, uansett hvor mye presten står og maser om det å være til stede i øyeblikket. Glade fjes får vi aldri nok av, og vi vil gjerne ha dem med oss helt hjem.

Sara Moss-Fongen

Musikk: Kari Bremnes og Det Norske Jentekor – "Lite barn som kommer"