Dette har fascinert diktere til alle tider. Kong Salomo skriver om dette i en av sine salmer: ”Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske- at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det?” (Sal 8)
Og dermed er vi ved den andre delen av barndommens fascinasjon over universets størrelse i forhold til vår: For selv om vi er små som støvkorn, så har Gud likevel gitt oss en framtredende plass i dette universet. Vi har for det første blitt utstyrt med evnen til å glede og undre oss over dette store vi er en del av. Jeg tenker på det hver gang jeg ser Knut Jørgen Røed Ødegård på TV. Med sin sprudlende fascinasjon over universet hjelper han oss til å se med interesse selv på en venus- passasje som siger sakte over solskiva ei sein natt. Men for Gud er det ikke bare makrokosmos som teller, mikrokosmos er like viktig. Og her har han gitt oss en oppgave: Vi skal passe på og røkte alt dette som Gud har laget. Vi som er støvkorn i universet har fått en framskutt posisjon. Som salmisten uttrykker det: ”Du satte ham lite lavere enn Gud og kronet ham med herlighet og ære. Du gjorde ham til Herre over dine henders verk, alt la du under hans føtter.”
Vi er altså støv, og likevel mer enn det. Vi må bety uendelig mye for Gud siden han har betrodd oss slike verdier, og gitt oss en så fremtredende plass blant det skapte! Og det er nettopp dette bildet bibelen tegner av Gud. Vi er det fremste av det han har skapt. Det har Gud vist, ikke minst ved han sendte Jesus til oss.
Nils Åge Aune
Musikk Ingemar Olsson Du vet väl om at du är värdefull