Søskenbarnet mitt var fem år eldre med langt nakkehår, og en gryende forståelse for at den historia om Batseba og David var noe mer enn bare et eventyr.
Søskenbarnet mitt spilte sologitar i musikken på Sion, og ga brått gode gamle "Jeg skal elske det eldgamle kors" en litt mer frekk musikalsk innpakning, enn jeg tidligere hadde vært vant til. Og en gang håpet jeg at det var jeg som skulle stå der, langt fram på scena, mens det pulserende lyset fra forsterkeren min blunket trafikklysgrønt oppover buksebeina.
Vel så viktig som den elektriske gitaren, var det at søskenbarnet mitt hadde en unselig liten blå kassett. Mannen på omslaget hadde gitaren bak på ryggen som et gevær oppned, og scenelyset rammet inn hodet som en glorie. Jeg trodde først bildet hadde noe med korsfestelsen å gjøre, før jeg la merke til at det ikke var et spyd som noen tredde inn i sida på mannen. Det var bare en bass som ble holdt litt uøvernt fram i høyre bildekant.
Jeg tror aldri jeg har studert bildet av noen musiker så nøye, men da jeg først kom forbi det omslaget, da jeg endelig kom til musikken var jeg solgt og det var stemmen som gjorde utslaget. Den snakket fra kjelleren av mennesket. ”Hello, I’m Johnny Cash”.
I begynnelsen var jeg knapt mer enn en førstereisegutt å regne når det gjaldt å forstå det engelske språket. Da Johnny Cash fortalte at hans gamle gitarist "Luther Perkins has passed away", så trodde jeg det betydde at han hadde spasert bort.
Først atskillige cowboyfilmer etterpå, skjønte jeg at han rett og slett var død. Jeg trengte derimot ikke å ha lært så mye engelsk for å forstå følelsen Johnny Cash ble møtt med da han snakket til fangene – for etterhvert begrep jeg at San Quentin ikke var noen vanlig konsertsal – det var et av Amerikas best bevoktede fengsler.
Nå er jeg blitt en stor gutt, og søskenbarnet mitt spiller ikke lenger sologitar. Selv har jeg aldri å slutte å spille "At San Quentin" både på kassett, LP og CD. Konserten ble for øvrig filmet for engelsk fjernsyn, og etterhvert ble han rasende på alle kamerafolkene som gjorde at han ikke kunne se publikummet sitt.
Da ingen gadd å flytte seg, ga han dem fingeren og dette er blitt et av de mest ikoniske rockefotografiene noen gang. Og jeg innbiller meg at Jesus ville reagert på samme måten i dag, overfor enkelte av de selvhøytidelige korstogfarerne som gjør sitt beste for å stå i veien for det egentlige publikummet hans – folk som deg og meg.
Det er noe med Johnny Cash som er synd og tilgivelse på en gang, noe med at uten mørke ville ikke lyset ha noen verdi. Og det var han som lærte meg at at ingen mann er en øy alene, ingen mann er høyere enn sin egen fallhøyde og man kan aldri eier mer enn det man har gitt bort.
Levi Henriksen
Musikk: Johnny Cash - "The man comes around"
