Kari: I dag er vi komr til grådigheit, eller griskheit. Et speil opp for meg sjøl: Kva er det som driv oss frå kvarandre, og kva er det som driv oss mot kvarandre? Det er ordet på den ene sida av speilet vi held opp, og på den andre sida står det barmhjertigheit.
Siv: Grådighet er å stadig ville ha mer. En lengsel etter rikdom, status og makt. Jeg ser for meg denne karrende armbevegelsen, der jeg samler til meg og lukker armene og holder fast. Karrer og karrer. Aldri fornøyd. Mer og mer.
Kari: Det er ein stadig kritikk av grådigheitskulturen, og vi har ein særlig tendens til å sjå på dei verkeleg rike og kritisere. Men kva om vi let det liggje akkurat no, og heller ser på kva det er med grådigheita, hva ho gjer med oss?
Siv: For grådigheta har også vært med oss gjennom menneskeheten, og det er mange advarsler, fordi den ER ødeleggende. Jesus sier: du kan ikke tjene både Gud og Mammon. Der ditt hjerte er skal skatten din være.
Kari: Paulus seier at kjærligheit til pengar er rota til alt vondt. Grådigheit har den eigenskapen at han skyv andre lojalitetar bort, det blir ikkje plass til andre. Luther seier dette om kva ein avgud er: «Det som du fester hjertet ditt ved, og det som du setter din lit til, er i virkeligheten din Gud.»
Siv: Når jeg hører disse orda, hører jeg et dypt alvor. Det er hjertet mitt som står på spill. Og her kommer barmhjertigheta inn: Barmhjertighet er å se utover: Barmhjertighet er når jeg stopper den karrende bevegelsen og heller rekker armene mot andre mennesker. Eller det jeg har i armene. Eller det jeg rår over.
Som med den barmhjertige samaritan. Mannen som var av en annen religion. Hadde plass i hjertet. Hadde tid. Hasta ikke bare forbi, slik som presten gjorde. Sånne som du og jeg, Kari. Hjertet hans var ikke fullt. Han kunne faktisk ta inn at det lå en nedslått og halvdød mann i veikanten. Og han tok i bruk det han hadde for å redde mannen.
Kari: Det som slår meg med den historia, er at det minner oss om at barmhjertigheit er ein religiøs praksis alle dei store religionane har i seg. Og skattar høgt. Vi strevar med det same.
Siv: Det bringer oss tilbake til utgangspunktet med lastene og dydene. Det er noe som er i oss, noe som vi bruker hele livet på å tøyle. Vi strekker oss mot dydene for at vi skal kunne gjøre livet mer levelig for hverandre.
Siv Limstrand og Kari Veiteberg
Musikk: Cornelis Vreejswik - "Fattig trubadur"
