NRK Meny
Normal

Morgenandakten torsdag 16. februar

Fundamentalisme

Henrik Syse
Foto: Einar Aslaksen

Fundamentalisme er et kjent begrep innen religionsforskningen og nå også i samfunnsdebatten. Det beskriver et sammensatt fenomen.

Teologisk beskriver det opprinnelig et ønske om å finne tilbake til et klart og tydelig fundament i forståelsen av Bibelen. Politisk har det fått en adskillig skumlere betydning. Da handler det om en ideologi som er villig til å gå til kamp mot alt urent i den rene troens navn. Fundamentalisme i denne forstand står for en livsfarlig fastlåsthet og fanatisme.

Å tro fullt og fast på noe, og å tørre å stå for det, er på sitt vis beundringsverdig. Mange mennesker som har ofret mye – eller til og med gitt sitt liv for landet sitt eller for andre mennesker – ville aldri ha gjort det dersom de ikke hadde trodd på noe.

Men når selve ideen blir viktigere enn menneskene, og ikke minst: når det ikke er plass til menneskene som er annerledes eller som fremstår som fremmede, da er det fare på ferde. Får slike holdninger i tillegg vokse i miljøer der man er villig til å bruke vold, står vi overfor noe forførende og farlig.

Derfor må vi spørre oss om hva som egentlig er fundamentet – det byggende og gode fundamentet som ikke ender opp i fundamentalisme? I den religiøse og humanistiske arven som vi står i, heldigvis med mange paralleller i andre tradisjoner, må svaret være mennesket og dets verd, som en Guds skapning.

Dersom noen kommer og sier at idealene er større enn det idealene skal beskytte, må vi være på vakt. Riktignok kan ideer være verdt å kjempe for. Men også da må det være mennesket og dets verd som Guds skapning som må ligge i bunnen, ikke ideene som sådan. Som det så berømt heter i Tredje Mosebok, det 19. kapitlet, og igjen i Matteus-evangeliet, det 22. kapitlet: "Du skal elske din neste som deg selv." Det handler altså om kjærlighet.

Noen steder i samfunnet vårt bygges det i dag opp det som ofte kalles ekkokamre, dvs. steder der mennesker hisser hverandre opp, der de bare hører sine egne meninger og er mot alle som er uenige med en selv. Noen ganger gjøres det i Guds navn. Da må svaret vårt være å løfte opp det enkelte mennesket, i dets mangfoldighet og unikhet, som det vi skal beskytte, og som en følge av det – la oss ikke glemme – også den natur og det skaperverk vi er en del av.

Anklager og båssetting er et dårlig utgangspunkt for godt fellesskap. Politisk og religiøs fundamentalisme, lever av nettopp slikt: "Bare se hvor farlige meksikanerne er, eller muslimene, eller de vantro, eller de kristne, eller de mørkhudede – bare pass opp."

La oss heller sette mennesket og Guds store skaperverk først som det vi skal ivareta og beskytte. Står vi sammen om det, på tvers av alle forskjeller, kan vi se en lysere fremtid for vår verden i møte. Det krever ydmykhet, men jeg tror som den uforlignelige artisten Billy Preston, i et opptak vi straks skal få høre fra den like uforlignelige veldedighetskonserten for Bangladesh i 1971, at det er slik Gud virkelig vil at det skal være. "That’s the Way God Planned It."

Henrik Syse

Musikk: Billy Preston - "That’s the Way God Planned It"