Johannes 4, 3 – 26
Skamming er en effektiv måte å skape avstand til både seg selv og andre på. Som forsvarsmekanisme er den i slekt med mobbing. Den som kjenner seg invadert, indignert, utkonkurrert, eller bare sliten, kan skaffe seg et pusterom ved å parkere andre i skammekroken. Skammingen kan dukke opp spontant fra det ubevisste, eller det kan brukes mer bevisst som et maktens virkemiddel.
Noen ganger ser vi politikere konkurrere om å skamme hverandre. Den ene mener å vite bedre enn den andre hvem som bør skamme seg.
Skammens tre er ett av de navnene Kristi kors har fått. All verdens skam kan legges her, sier kristendommen. Skammen skal ikke flyte rundt i verden som en gift. Vi trenger heller ikke å kaste den over til nærmeste venn eller uvenn, så fort vi selv har fått slengt den etter oss. Vi kan legge den et annet sted. Vi kan legge den på Kristus.
Slik sier kristendommen at det faktisk ikke er noen som bør skamme seg. Det vi som mennesker bør, er å forsøke å se hverandre. Se hverandre åpent og fritt. Ta ansvar for det vi kan, og også ta ansvar for å si nei når vi ikke kan. Se oss selv. Og se forskjellen på hva det er som handler om meg, og hva det er som handler om den andre. Hva som er min skam, som jeg kan feste til korsets tre, og hva som er byrden av den skammen som den andre bærer på.
Hvordan kan vi lette skammen, kan vi spørre? Hvordan kan vi lede den over til det treet som tåler å bære dette uten å bryte sammen? Hvordan kan vi sette oss selv og hverandre fri til å være medmennesker som sammen vil bygge en bedre verden. En verden der vi alle kan bidra med vårt eget. En verden der vi er nysgjerrige på hverandres bidrag. Der vi varsomt løfter skammen bort – når vi oppdager den. Løfter den varsomt bort, og fester den på stedet der død blir til liv, og nederlag til seire.
"Kan du gi meg noe å drikke" spurte Jesus en kvinne som var så skammet at hun knapt kunne bevege seg utendørs. "Kan du gi meg noe å drikke" spurte Jesus en kvinne som folk var redde for å berøre, snakke med eller bli assosiert med.
"Kan du gi meg noe å drikke" spurte Jesus, og tok i mot skinnposen hun rakte ham. Den hun hadde trukket opp fra brønnen for å ha til sitt eget hus. Leppene hans berørte den samme kanten som hennes lepper hadde gjort. Jeg tror at de, da de så på hverandre der ved brønnen, så en frihet, en frimodighet, og fant det stedet der den viktigste samtalen kan begynne.
Korset er som et kryss. I dette krysset kan skammeren og den skammede velge en ny vei. Korset minner oss om vår menneskelighet og det minner oss om hva vi trenger. Vi kan legge våre individuelle masker bort, og på uforklarlig vis er denne erkjennelsen en kilde.
Elisabeth Thorsen
ledende domkirkeprest i Oslo domkirke
Musikk: Anne Grete Preus - "Alltid freidig" fremført i Oslo domkirke, under minnegudstjenesten 22. juli 2013
