Matteus 15: 21-28
Av og til sier Jesus uforståelige og merkelige ting. I noen av fortellingene synes jeg han er direkte irriterende. For eksempel i fortellingen om den kanaaneiske kvinnen:
Så dro Jesus derfra og tok veien til områdene omkring Tyros og Sidon. En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg! Datteren min blir hardt plaget av en ond ånd.» Men han svarte henne ikke et ord.
Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!».
Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» «Det er sant, Herre», sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund.
Hva i all verden handler dette om? Hva slags kjipejesus er det som nekter å hjelpe, som ikke en gang gidder å høre når kvinnen ber om barmhjertighet?
Jesus som ellers alltid er grunnleggende åpen og inkluderende overfor mennesker og menneskelighet. Som har vist oss at kirken må arbeide mot fattigdom, stigmatisering og diskriminering Som gjennom holdninger og handlinger, alltid understreker menneskets ukrenkelighet. Hva er dette for noe da, Jesus?
Fortellingen om den kanaaneiske kvinnen utfordrer dette synet på Jesus. Her er han ikke opptatt av å endre menneskefiendtlige dogmer og tradisjoner, men han ser ut til å bekrefte de fordommene og den stigmatisering hun som kanaaneisk kvinne lever med overfor jødene.
Jesus er nå i områder som ble regnet som hedenske av jødene. Jødene så ned på kanaaneerne. Kvinnen bryter med takt og tone, når hun som hedning ber om hjelp fra en jøde. Hun gir seg imidlertid ikke. Hun roper og roper, og disiplene ber Jesus om å svare henne, om enn bare for å få fred.
Det kan virke som den kanaaneiske kvinnen godt vet hvilken posisjon hun har overfor den jødiske rabbien Jesus, i alle fall utfordrer hun den ikke.
Det hun utfordrer er hvilke konsekvenser det måtte få for hvordan Jesus behandler henne, og for hennes datter. I stedet for å protestere mot å bli kalt en hund, snur hun Jesu nedsettende billedbruk til sin egen fordel, hun påpeker at selv hundene får mat. Selv om du er nederst på rangstigen, bør en få del i Guds overflommende nåde og velsignelse.
Til slutt lytter Jesus til henne, han hører hennes rop og anerkjenner hennes tro. Og da slår det meg: gjør han det med vilje? Overhører han hennes bønn i første omgang for å tvinge henne til å utfordre ham, utfordre diskrimineringen hun var utsatt for, kort sagt: reise seg opp?
For det er det hun gjør: hun utfordrer allment akseptert diskriminering og sier: ”Guds velsignelse tilhører også meg”. Og hun holder fast på at Guds makt og kjærlighet også skal komme henne til del.
Og Jesus lar seg bevege. Gud lar seg bevege. Hun får det som hun vil. Hun kjemper for Guds velsignelse over sitt liv, hun viser at Jesus ikke er uberørt av menneskers liv og av menneskers lidelse.
Og det skjer fordi hun våger å rope høyt.