Om jeg var den eneste i bygda der jeg bor som bekjente en tro på Gud , kunne det like gjerne hende at jeg var den som døde før alle andre, etter å ha fått en fæl sykdom. På dette området skjønner jeg ikke Gud. For helt fra jeg var liten lærte jeg at Gud passet på oss, Jesus var vår beste venn og hans engler voktet oss hele dagen, ja de sto til og med rundt sengen min og smilte med hodet på skakke og vingene sammenfoldet når jeg sov! Og har du den allmektige Gud, himmelens og jordens skaper som beste venn, da burde det være den enkleste sak for han å garantere deg et rimelig godt og behagelig liv , beskyttet fra alvorlig sykdom og store rystelser!?
Sånn er det ikke. Gud er ikke sånn.
Allikevel, gang på gang møter jeg mennesker som har vært gjennom dype tragedier i livet. Mennesker som har opplevd å miste en av sine nærmeste på brutalt vis. Mennesker som har vært alvorlig syke, eller er alvorlig syke. Folk som har fått livet sitt merket utallige ganger. Det er familier jeg kjenner, hvor jeg tenker : er det ingen grenser Gud ? Vil det aldri komme til det punkt at det er nok med lidelser og utfordringer for denne familien? Har du snart tenkt å stoppe elendigheten? En venn av meg som har mistet to barn, opplever i prosessen med å stable livet på beina igjen at kona får kreft!? Jeg blir av og til så rasende på Gud, for jeg skjønner ikke meningen.
Det rare er at de menneskene jeg kjenner som blir rammet, ofte formidler noe helt annet en sinne på Gud! De som faktisk har stått der i stormen og kjent hvordan livet har forsøkt rive dem i fillebiter, de vitner ofte om et sterkt Gudsnærvær i elendigheten. Enkelte av dem har til og med viet sitt liv til å formidle Guds kjærlighet og nåde til andre mennesker, på tross av hva de selv har opplevd. Det kan virke som om Gud har vært brennende tilstede i deres livs kamp.
En veldig god venn av meg ble rammet av kreft. Min kone og jeg mobiliserte et stort antall sterke bønnemennesker som var med å be for kameraten min gjennom hel sykeleiet. Han ble til slutt frisk og berømmet hvilket fantastisk helseapparat vi har i Norge, noe jeg er helt enig i! Han bestemte seg for å feire livet med en stor «Jag vil takka livet fest!» Når min venn reiser seg på festen og forteller til sine venner at det har vært dannet en bønnering rundt han, og at han i sykesengen virkelig kjente på Guds nærvær ble det ganske sterkt for oss. Og da han leste fortellingen «Fotsporene» for å beskrive opplevelsen, skjønte jeg mer av hvordan livet med Gud er.
Gud gir ingen garantier i livet vårt, men han gir en forsikring. Gud er selv forsikringen. Han følger deg, og han bærer deg når det trengs, noen ganger helt hjem!
Jan Erik Larssen
Musikk Fotspor Hanne Krogh