Salme 95
Nylig døde en av tidenes største fysikere: Stephen Hawking. Han har fascinert meg, slik han har fascinert millioner av mennesker verden over. Som alle gode vitenskapsmenn og -kvinner insisterte han på viktigheten av å kunne tenke annerledes og av å kunne utfordre og derigjennom utvide rommet for vår tanke. For det fortjener han vår takknemlighet og respekt.
I møte med et univers så enormt og tilsynelatende så uendelig, også i tid, mente Hawking at tanken om en gud ga lite mening. Blant fysikere generelt er meningene om dette delte – og vi finner jo uansett ikke det endelige svar i dette liv.
Kan det likevel være at nettopp Hawkings utrolige tenkning, om alt fra tidens relativitet til mystiske svarte hull, vitner om det store mysterium som omkringligger alt dette?
I dagens tekst, fra Salme 95 i Det gamle testamentet, finner vi noe av denne gripende undring over mysteriet. Hør bare:
For Herren er en stor Gud,
en stor konge over alle guder.
Han har jordens dyp i sin hånd,
fjelltoppene tilhører ham.
Havet er hans, han har skapt det,
hendene hans har formet det faste landet.
Jeg håper og tror det er mulig å finne plass for begge disse forståelser side ved side: den teoretiske fysikkens ustoppelige utforskning av et enormt, mangfoldig, materielt univers, og teologiens og filosofiens undring over dets mening og vår plass i det hele.
Dersom disse språkene kan møte hverandre med respekt – og det inkluderer respekt for forskjelligheten – tror jeg vi er kommet langt. Med sin humor, med sin uslitelige kamp mot sykdommens stengsler, og med sitt sinn som turde å utforske det som er så stort at det knapt er forståelig, bidro faktisk Hawking med en slik respekt, fordi han talte til oss alle, ikke bare til en liten krets.
Jeg kan forstå hans skepsis til tradisjonell gudstro og religion. Men jeg håper samtidig at hans undring kan vise oss at det bør være plass for begge deler – både fysikk og musikk, både tanke og tro, både materie og ånd.
Den store norske kristne filosof Egil A. Wyller har kalt en av sine bøker «Fra tankens og troens møtested». Det tror jeg er et godt sted å være – og et godt sted å møtes. Der er det plass til både fysikkens utforskning og nysgjerrighet og troens undring og åpenhet. Kort sagt: Der er det plass til Gud.
Og kanskje er det der Bob Dylan befant seg da han skrev «Every grain of sand», som vi hvert øyeblikk skal høre.
Henrik Syse
filosof, fredsforsker og forfatter
Musikk: Bob Dylan - "Every grain of sand"
