Salme 8
Hjemme hos foreldrene mine står det et leirhode og geiper til deg fra vinduskarmen, mellom orkideer og grønne planter. De har beholdt et av kunstverkene som min bror lagde på barneskolen, stolt overrekt som en gave til min mor. Leirhodet er i og for seg godt laget, orange leirfarge, med alle ansiktsdelene intakt. Men de er ikke pene. Mannen gaper. Han har fiskeøyne, gedigent nesegrev og spisse ører. Hvorfor har mine foreldre beholdt denne uhyggelige skapningen?
Jo, vi vet svaret. Det at den fremdeles står der, forteller oss mer om hva de syns om broren min, enn om hva de syns om leirhodet. Jeg er ikke så sikkert på at de ville blitt mer glad for en pen figur. Det betyr ikke så mye hvordan den ser ut, for gaven har er en annen verdi enn det vi kan se utenpå, i det ytre. En verdi som kommer av han som lagde den.
Sånn er det også med oss mennesker. Vi har en verdi i oss som ikke vises på utsiden. Det er kanskje vanskelig å tro det, for vi har lært å måle hverandres verdi på andre måter: etter klær, utseende, etter hvilken familie vi tilhører eller hvor mange venner vi har, etter yrke og prestasjoner.
Vi som så lett måler hverandre på disse ytre tingene, kan fort tenke at Gud måler på samme måte. Men han skapte jo oss med seg selv som mal.
En av bibelens gamle konger, David, setter ord på dette. Han var overvelda over hvor mektig og vakkert det er ute i naturen, og spør Gud: når du har skapt så mye stort, hva var det som gjorde at du mente at vi mennesker var så viktige at du bryr deg om oss?
Foran Gud blir vi ikke målt slik som vi måler hverandre. Dette er en viktig påminnelse til oss. Hvordan hadde det vært å ta dette på alvor, å leve livet ditt som om du var elsket og god nok uansett?
Linda Aune Aurdal
prest i Stjørdal og Værnes kirke
Musikk: Ingebjørg Bratland – "Ingen som du"
