Troen starter der svarene slutter, er det vanlig å si. For meg er det ikke sånn. Troen starter lenge før. Den har for eksempel allerede startet ved middagsbordet, enda jeg får vite hvilken bonde som har dyrket potetene, og hvor fisken har svømt; Jeg takker Gud for maten likevel. Gjerne bonden også, for ikke å glemme kokken. Troen lever også der hvor svarene finnes. Ja, mest der, tror jeg.
Den er en reaksjon på livet som utfolder seg. Jeg vet hvordan et barn blir til, men aldri har jeg takket Gud mer helhjertet enn da jeg satt der med et nyfødt barn i hendene.
Troen starter der livet åpenbarer seg. Gleden, sorgen, stillheten, festen. De fremkaller reaksjoner, - og en veldig utbredt reaksjon er tro. Man tenner et lys, man sukker "Gud hjelpe meg", man takker skaperen, man klager "hvordan kan du Gud!", man mediterer, korser seg, bøyer seg, døper og begraver. Sånne ting. Mange gjør det.
Min tro er også en reaksjon på det jeg har hørt om Jesus fra Nasaret. Og den starter heller ikke der svarene slutter, men ved det mest åpenbare: Jeg blir rett og slett glad i ham. Denne kjærligheten, den måten å leve på og snakke på, - den finner jeg uimotståelig god. Det oppleves riktig det Johannes skriver: "I ham var liv, og livet var menneskenes lys, og Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det"
Nei, selv i vår opplyste tid skal det godt gjøres å overvinne det lyset som Jesus var. Mangelen på sikre svar klarer i alle fall ikke det. Om han sto han opp fra de døde, og fortsatt er? Om han gikk han på vannet, og helbredet syke? Der slutter kanskje svarene.
Men det er likevel ikke der troen begynner. For mange av oss begynner den et annet sted. I det åpenbare. I kjærligheten. At man får los på et lys og et liv, som man gjerne vil gi seg hen til. For om et annet menneske beviselig hadde stått opp fra de døde eller gått på vannet, ville jeg riktignok blitt forbauset, ja sjokkert, husket navnet til vedkommende, - men ikke gitt meg hen, ikke dyrket, ikke trodd.
Men jeg tror på Jesu oppstandelse, at han fortsatt er. Jeg tror at han gikk på vannet, og står der trygt når det stormer. For det begynte ikke der, ikke for meg. Ikke der svarene sluttet, men der livet ble åpenbart.
Nils Terje Andersen
Musikk: Hilde Svela – "Din sang"
