NRK Meny
Normal

Morgenandakten tirsdag 8. november

Perspektiv fra en sommer i bobil

Hanne Elstrøm
Foto: Brith Dybing / NRK

Jeg har kjørt bobil i sommer. Jeg hadde trodd det blei masse å skrive om. At vi skulle havarere sånn skikkelig. At utfordringene stod i kø. At bobillivet var en reise i en helt ny form for dannelse. At to med så mye temperament i en liten bobil ville bli.. lærerikt.

Men doen var grei å tømme på egne tømmeplasser. Jeg klarte å sitte stille og være stille. Lenge. Jeg lærte at bruksanvisninger er en fin oppfinnelse. Og stor plass er oppskrytt!

Men altså; bobil. Det ligger i sakens natur at det forekom kø under turen. Vi lå først for å si det sånn. Da var det bare å finne et passende sted å slippe folk forbi mens det ble hilst og veivet og vinket. Og dette gjentok seg flere ganger. Det lå også i sakens natur, og i presteryggmargen min, at jeg på ett tidspunkt mumlet "de første skal bli de siste.."

Det slo meg at den som ligger bakerst har på mange måter bedre oversikt. Det er som når du skal ta et bilde. Noen ganger må du zoome ut for å få perspektiv. Og da helgelandskysten viste seg fra sitt vakreste og jeg gråt mine modige tårer over livets rikdom generelt og skaperverket spesielt tenkte jeg;

Jeg burde vært ett bedre menneske. Jeg burde reddet verden. Jeg burde gitt mer, vært mer, gjort mer. Jeg står forrest i køen på så uendelig mange måter. Jeg sitter i ett lite hus på hjul i verdens vakreste land! Jeg burde være mer takknemlig.

Jeg måtte til slutt stille han spørsmålet idet vi kjørte inn til kanten og slapp noen forbi. Hvor er DU i køen, Gud? Står du helt foran og dytter de første bakover? Er du bakerst og passer på alle de som henger etter. Hvordan har du egentlig tenkt at dette skulle være?

Tankene mine gikk fra bobilkø til trekkfuglene. I plog. De bytter på å ligge foran. De drar de andre med etter tur. Så de sterke kan hjelpe de svakere. Og når de bakerst har samlet litt krefter kan de bytte plass og la førstemann få hvile litt. Vi har noe å lære av dem.

Vi som ligger forrest i køen på så mange måter kan bruke vår posisjon til å hjelpe de som er svakest i flokken. Bruke kreftene våre til å dra i riktig retning i passe fart. Vi kan gå til siden og slippe frem.

Men landskapet fòr forbi begynte jeg å nynne for meg selv Barry WhiteDe s "the first, the last, my everything" - ikke noe salme akkurat, men den kunne det vært det!

Vi har en Gud som er den første og den siste. Han er alfa og han er omga. Han fyller alt i alle. Han omslutter køen av troende, tvilende, haltende, springende, glade eller sørgende mennesker. Han elsker ikke bare de siste eller de første eller de midt i mellom. Han elsker hele denne vanvittige køen av folk.

Og Han hjelper oss skånsomt å zoome ut så vi ikke blir for nærsynte og mister perspektiv, for hvis du står for nær ser du ingenting.

Hanne Elstrøm

Musikk: Barry White – "The first, the last my everything!"