Mange ganger har jeg stått som prest og kastet tre skufler med jord på ei kiste.” Av jord er du kommet. Til jord skal du bli. Av jorden skal du igjen oppstå.” Mange ganger har jeg møtt mennesker om gruer seg spesielt til akkurat denne lyden av jord som treffer kista. ”Den lyden forbinder jeg bare med at alt er over,” var det ei som sa en gang. Mange ganger har også jeg som prest kjent på tristheten i denne handlingen. Alt blir så endelig!
Men jeg har også fått være med på at lyden av spadetak mot kista har gitt håp. I gammel tid var det vanlig mange steder at grava blei gravd igjen av begravelsesfølget, før en drog hjem. Dette har jeg fått oppleve.
Det var en svært sorgfylt begravelse med mange blomster og mange sørgende mennesker. Etter sermonien i kirka kjørte vi til gravlunden. Vi fulgte ritualet som vanlig, men da vi kom til jordpåkastelsen kastet presten de tre første spadetakene og så tok andre over spaden. Det tok lang tid. Far og mor, tanter og onkler, venner og naboer; i tur og orden arbeidet de til grava var helt fylt. Først var lyden av spadetakene uutholdelige, høye som skrik mot øret mitt. Men etterhvert ble vi forandret.Grava begynte å fylles opp og lyden av jorda som møtte spaden ble mildere, roligere. De siste spadetakene var verdige, utført for å ordne, rydde, stelle, ja nesten som om ei seng ble redd opp. Det va som om det gikk et sukk av lettelse og framtidstru over menneskan som va samla rundt grava.
Aldri har jeg opplevd så sterkt at den samme lyden kan forandres fra svart og hard til nesten å bære håpet i seg.
I 2.Kor 8 skriver Paulus om et folk som har blitt hardt prøvet. Når jeg hører lyden av ordene ”hardt prøvet” forbinder jeg ikke dette med noe positiv, men for folket som Paulus beskriver har det likevel blitt positivt. For gjennom prøvelsan har de blitt rike og villige til å gi. Et merkelig fenomen, nemelig at noe som i utgangspunktet burde har trykket dem ned, gjort dem frustrerte, istedenfor har gjort dæm rike og er svært villige til å gi til fellesskapet, av de godene de har blitt tildelt.
Lyd, enten det er lyden av ord eller det er lyder, er skapende i våre ører. Lyd kan få oss trist, skape sinne, gi oss fred. Jeg ber stadig ei bønn om at skufletakene på kirkegården skal bli til håp i sorgens ører. Av jorden skal du igjen oppstå.
Ann Christin Elvemo
Musikk Preludium Yo Yo Ma